Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis: Et løft for samarbeid, men ikke for praksis?

Bidragsytere
  • Wibeke Johansen
    Forfatter
  • Therese Marie Andrews, Nordlandsforskning
    Forfatter
  • Stian Bragtvedt, Nordlandsforskning
    Forfatter
  • Frida Vennerød-Diesen, NIFU
    Forfatter
  • Jørgen Smedsrud, NIFU
    Forfatter
  • Sonia Tangen
    Forfatter
  • Elin Borg, NIFU
    Forfatter
  • Trond Bliksvær, Nordlandsforskning
    Forfatter
  • Joakim Caspersen
    Forfatter
Publiseringsår
2025
ISBN
ISBN 978-82-7570-799-2 (trykk) / ISBN 978-82-7570-798-5 (web)

Denne rapporten er sluttrapport fra evalueringen av Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis, gjennomført på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Prosjektet er et samarbeid mellom NTNU Samfunnsforskning, NIFU og Nordlandsforskning.

Bakgrunn og formål

Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis har hatt som overordnet mål å styrke kompetansen nær barn og elever og å videreutvikle samhandling i «laget rundt barnet». Evalueringen undersøker hvordan satsingen er organisert og gjennomført, hvilke resultater som kan spores i perioden, og hva som bør justeres når ordningen fases inn i et nytt helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling (SKK) fra 2026. Datagrunnlaget kombinerer dokumentanalyse, surveyer (Skole-Norge og Barnehage-Norge), en egen PPT-undersøkelse, samt casestudier og intervjuer med aktører på ulike nivåer. Samlet gir dette et robust bilde av strukturer, samarbeid og rolleforståelse; dokumentasjonen av varige endringer i praksis er mer begrenset, blant annet fordi tidshorisonten har vært kort og mange prosesser først kom ordentlig i gang fra 2024.

Hovedbilde: Struktur foran praksis

Satsingen har i betydelig grad «satt seg» som struktur. Regionale samarbeidsfora er etablert, rutiner og møteplasser er tydeligere enn i oppstarten, og aktørene beskriver mer felles språk og klarere roller. Samtidig varierer kvaliteten på partnerskapene betydelig mellom regioner og aktører. Flere steder har mye av innsatsen gått med til behovsmeldinger, koordinering og administrasjon, mens det er mer ujevnt hvor langt arbeidet har kommet ute i barnehager og klasserom. For mange fungerer strukturen, men måloppnåelsen er ujevn og praksisendringer er i begrenset grad dokumentert i evalueringsperioden.