Mot en ny bosettingsmodell?

Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og sammenfatter erfaringer fra pilotprosjektet Direkteplassering av enslige mindreårige. Pilotprosjektet ble gjennomført i 2011 og 2012 og innebar uttesting av en ny bosettingsmodell hvor enslige mindreårige asylsøkere skulle plasseres direkte i kommuner fra transittmottak i påvente av svar på asylsøknad. Den foreslåtte modellen skulle redusere ventetiden i mottak for enslige mindreårige asylsøkere, slik at de raskere kunne etablere seg i en kommune med skolegang og øvrig integrering. 30 enslige mindreårige skulle direkteplasseres i seks deltakerkommuner i løpet av pilotprosjektet. Vi fikk i oppdrag å følgeevaluere pilotprosjektet. Målsetningen med følgeevalueringen var å vurdere positive og negative konsekvenser ved pilotprosjektets modell, i tillegg til å studere virkninger av prosjektet for den enkelte deltaker, for de involverte kommunene og for statlige instanser. Evalueringen skulle gi innspill til hvorvidt pilotprosjektets modell bør innføres som generell ordning, herunder hvordan direkteplassering vil virke for et bredere spekter av kommuner og hvilke krav som eventuelt bør stilles for tildeling av gruppen enslige mindreårige til kommuner. Erfaringer fra pilotprosjektet ble benyttet som grunnlag til å legge frem forslag til forbedringer av modellen og alternative bosettingsmodeller. Vi anbefaler en videreføring av dagens bosettingsmodell med forbedringer og innslag av elementer fra direkteplassering. Våre tilrådinger baserer seg på argumentet om at bosettingsmodellen må være robust. Norske myndigheter er avhengige av å ha et system som er fleksibelt nok til å takle store svingninger i ankomster og bosettingsbehov. Pilotprosjektets modell har klare fordeler: en fjerner enslige mindreåriges opphold i ordinære mottak og hindrer dermed en ekstra flytting, en sikrer tidlig tilbud fra et kommunalt tjenesteapparat, og en legger til rette for raskt oppstart av integreringsprosesser. Når vi likevel ikke anbefaler modellen fra pilotprosjektet, er dette basert på store usikkerhetsmomenter knyttet til hvordan plassering direkte fra transittmottak vil fungere under dagens rammebetingelser og kontekst. Vi mener pilotprosjektets modell vil være lite bærekraftig som nasjonal modell – særlig i perioder med økte ankomster og økt bosettingsbehov. Dette handler særlig om samarbeid og tidsbruk. Erfaringer fra pilotprosjektet har vist at direkteplassering krever et svært tett samarbeid mellom de involverte instansene, noe vi ikke anser å være realistisk dersom modellen skal omfatte alle enslige mindreårige. Videre er det usikkert hvorvidt en vil klare å gjennomføre tilstrekkelig effektive prosesser som sikrer kort botid i transittmottak. Uavhengig av om myndighetene går inn for en videreføring av dagens bosettingsmodell eller ønsker å innføre direkteplassering, er det flere elementer fra pilotprosjektet som bør tas med videre. Direkteplassering etter vedtak bør tilstrebes i alle tilfeller det lar seg gjennomføre raskt nok, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) bør inngå samarbeidsavtaler med alle bosettingskommuner, hvor bosettingsuker inngår som en del av avtalen, og statlige instanser bør søke å videreutvikle det tette samarbeidet fra prosjektet.