Skjønner ikke hensikten – når veiledning møter forvaltning i uføretrygdsaker

Innledning: Gjennomføring av hensiktsmessig behandling og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak som kan bedre inntektsevnen er krav for innvilgelse av uføretrygd beskrevet i folketrygdlovens §12-5. Denne studien undersøker hvordan ansatte i Nav på kontornivå og i forvaltningen forstår og praktiserer kravet til hensiktsmessighet, og hvordan dette påvirker saksbehandlingen. Metode: Intervjuer med 34 personer på kontornivået og i forvaltningen i Nav i to fylker. Data ble analysert med tematisk analyse. Resultater: Gjennom analysen fant vi tre temaer som omhandler: (1) ulik forståelse av hva som er hensiktsmessig, (2) variasjon i rommet for skjønnsutøvelse, (3) ulik vektlegging av aktørenes vurderinger i saksbehandlingen. Disse temaene synliggjør noen dilemmaer som oppstår i praksis når kontornivået og forvaltningen forstår hensiktsmessighetskravet ulikt. Konklusjon: Ulik forståelse av hensiktsmessighet mellom kontornivået og forvaltningen fører til gjennomføring av oppfølging som oppleves lite meningsfull for kontornivået. Studien viser behovet for juridisk kompetanse hos veiledere, og forventningsavklaringer mot bruker med tanke på at hensiktsmessig oppfølging skal bidra til økt inntektsevne og til å få belyst saken godt nok. Økt vektlegging av veilederes vurderinger bidra til en mer målrettet bruk av ressurser, men krever strukturer og kompetanse som sikrer likebehandling og objektivitet.