Havbruksforvaltning mot 2030-faglig sluttrapport

​Sammendrag/anbefalinger: Prosjektet var organisert med fire delprosjekter, på hhv. produksjon, arealforvaltning, samarbeid og scenarioer med tanke på utviklingen fram mot 2030. • I 2030 bør samfunnet ha etablert andre reguleringsmekanismer på lokalitets- og områdenivå som regulerer mer direkte i forhold til biosikkerhet og miljøeffekter. Slike mekanismer kan bl.a. omfatte en ny konsesjonsordning (tillatelse) for lukkede eller semi-lukkede anlegg. • Det er for tiden ikke behov for produksjonsregulerende tiltak ut fra markedshensyn. • Enkelte kommuner har ønsket å stille særskilte miljøkrav til havbruksnæringen med hensyn på utslipp og bruk av teknologi. Et slikt regime anbefales ikke. • Uansett regime vil det kunne innføres tidsavgrensning på tillatelsene. Dette vil gi større fleksibilitet i planleggingen, men innføre større usikkerhet for havbruksnæringen. Tidsavgrensning anbefales ikke, da en allerede i dagens regelverk har muligheten av å stoppe virksomheten på en lokalitet ut fra miljømessige forhold • Ingen av de undersøkte alternativene til dagens planlegging anses som realistiske, grunnet manglende institusjonalisering. Det bør i stedet satses på interkommunale kystsoneplaner som rulleres hvert fjerde år. • Økt områdesamarbeid vil kunne løse flere av havbruksnæringens utfordringer. Oppdretterne selv ser ut til å foretrekke frivillig samarbeid, vel vitende om at dersom man ikke oppnår tilfredsstillende løsninger vil statlig myndigheter gripe inn med lovpålegg. ​