Ny SØF-rapport: Behov for endrede avskrivningsregler i kommunene
Forholdet mellom to ulike forskrifter skaper utfordringer når kommunene skal fastsette gebyrer for kommunale tjenester, og kommunene etterspør endringer. I en ny rapport har SØF, BDO og SINTEF undersøkt hvordan de to forskriftene bidrar til økonomiske utfordringer for kommunene og høyere gebyrer for innbyggerne.
Vann- og avløpssektoren i Norge står overfor store investeringsbehov i årene som kommer. Vannproblemene på Askøy i 2019 var et eksempel på hvordan utdatert infrastruktur skapte store problemer for en liten kommune, da flere tusen innbyggere ble syke av å drikke vannet i springen. I senere tid har det også vært en rekke medieoppslag om kraftige økninger i kommunale utgifter i Oslo og andre kommuner. Disse økningene skyldes ofte behov for oppgradering av vann- og avløpsnettet, nettopp for å unngå problemer som det som oppsto på Askøy i 2019.
I SØF-rapport 6/24 har forskere ved Senter for økonomisk forskning (SØF) i samarbeid med BDO og SINTEF undersøkt levetiden på kommunale installasjoner, og sett dette i sammenheng med regelverket som bestemmer hvor mange år kommunene kan avskrive investeringene sine over, samt hvor mye kommunen årlig må betale ned på sine lån. Avskrivning er enkelt forklart regnskapsmessig kostnadsfordeling av en investering over tid. Rapporten peker på hvordan mangel på harmonisering i avskrivningsregler mellom regnskapsforskriften og selvkostforskriften kan føre til høyere gebyrer for dagens innbyggere.
Levetid og avskrivningstid
Kommunale tjenester, som omfatter alt fra renovasjon til skoler og barnehager, finansieres i all hovedsak på to måter: via gebyrer og via skatteseddelen. Vann- og avløpstjenester er et eksempel på gebyrfinansierte tjenester. Hvor mye tjenesten så koster deg som innbygger, reguleres av selvkostprinsippet, som kort fortalt betyr at kommunen ikke kan kreve mer betalt av innbyggerne enn det tjenesten faktisk koster.
Store investeringer, som infrastruktur til vann og avløp, koster mye, og kostnaden fordeles over det antallet år som er forventet levetid for installasjonen. Dette kalles avskrivningstid, og jo lengre denne er, jo mer fordelaktig er det i utgangspunktet for innbyggere, som får fordelt kostnaden over flere år, og dermed betaler mindre hvert år.
Dette kompliseres imidlertid av at kommunene også må forholde seg til regnskapsforskriften, som bestemmer hvor mye kommunen må betale i årlige avdrag på sine lån. I tillegg bestemmer regnskapsforskriften en øvre grense på avskrivningstid. Maksimal avskrivningstid som følger av regnskapsforskriften kan være lavere enn faktisk forventet levetid til installasjonen. Et vannrør med forventet levetid på 100 år, må på grunn av regnskapsforskriften avskrives over 40 år. Selv om kommunen kan bestemme vanngebyret med utgangspunkt selvkostforskriften som tillater en avskrivningstid på 100 år, så vil kravet til kommunens årlige låneavdrag følge av maksimal avskrivningstid på 40 år fra regnskapsforskriften. Det vil dermed ikke være samsvar mellom gebyrinntektene og avdragsbetalingene. Denne differensen må da dekkes opp av frie midler kommunen kunne brukt til andre formål. Derfor velger de fleste kommuner å legge til grunn kortere avskrivningstid enn forventet levealder når de bestemmer gebyrene. Dette innebærer at innbyggere betaler gebyrer med utgangspunkt i at vannledningen skal avskrives over 40 år, selv om man forventer at den faktisk vil fungere i 100 år før den må byttes ut. Konsekvensen er høyere gebyrer for innbyggerne.
Behov for regelverksendring
Rapporten er innspill til Kommunal- og distriktsdepartementets arbeid med å vurdere endringer i regnskapsforskriften. En av anbefalingene i rapporten er å utvide maksimal avskrivningstid i regnskapsforskriften for vannledninger og for bygg, slik at den harmoniserer mer med forventet levetid. En konsekvens av dette forslaget er at det vil bli mer samsvar mellom avskrivningstid i regnskapsforskriften og selvkostforskriften.
– Mange kommuner benytter ikke anledningen til å skrive av over 100 år fordi det betyr at de da må dekke opp lånene sine med frie midler som kunne gått til andre ting, forklarer Marianne Haraldsvik, seniorforsker ved SØF og leder for prosjektet bak rapporten.
– Hvis det hadde vært en bedre harmonisering mellom selvkostforskriften og regnskapsforskriften kunne kommunene latt være å øke gebyrene så mye som de gjør, og tilbudt samme tjeneste til en lavere pris.
Rapporten, som har fått navnet SØF-rapport 6/24: Selvkost i kommunene – avskrivningstid, kalkyrente og framføringsperiode, er skrevet av SØF-forskerne Marianne Haraldsvik, Irmelin Slettemoen Helgesen og Ole Henning Nyhus, sammen med Stein Kittelsen, Morten Thuve og Øyvind Sunde i BDO og Stian Bruaset i SINTEF.
