Unge funksjonshemmete og arbeidsavklaring- rapport fra første fase

Dette notatet er basert på første del av en studie om unge funksjonshemmetes møte med det nye systemet for arbeidsavklaring, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner. Det samles data fra 17 unge voksne og deres veiledere på to tidspunkt. Dette notatet er en oppsummering av et utvalg erfaringer etter første runde av intervjuer. Dersom vi i kortform skal løfte fram noen slike erfaringer, kan det være følgende:Så vel egenvurdering som arbeidsevnevurdering er perifere i de unges beretninger. Få husker å ha gjennomført noe av dette, og helst når det forbindes med noe negativt (avslag på stønad, gjøres på feil tidspunkt).Det er flere forklaringer på den perifere statusen til AEV, inkludert at mange vurderinger er gjort for en god stund siden og ikke oppdateres i pakt med endringer. Slik sett virker det sjelden som et levende dokument.De unge informantene oppfatter AEV primært som noe NAV har bruk for, og ikke noe som har betydning for dem. I mange tilfeller sendes heller ikke AEV til brukeren, noe som understøtter at det er et dokument for NAV.Alle veilederne ser i utgangspunktet AEV som et nyttig redskap. I løpet av intervjuet kommer det imidlertid fram at det er langt fra «AEV på papiret» til «AEV i praksis», for eksempel at en bare fyller inn må-punkt, at brukerne er lite involvert og informert med mer.I motsetning til det som var intensjonen oppfatter noen veiledere det slik at AEV fører til mindre tid med brukeren.I motsetning til funn i en del tidligere studier, ser vi ingen tegn til at veiledere i NAV er raskt ute med å foreslå trygd. Slike forslag kan komme fra leger, men sjelden NAV. Kritikken mot NAV på dette punktet er snarere mangelfull timing i forhold til brukers behov: at en kan fokusere for sterkt på arbeid når brukeren har nok med helseproblemene (behov for «time out») og også det motsatte, at en kan være sen når brukeren er klar for å orientere seg sterkere mot arbeidslivet.Relasjonen mellom bruker og veileder beskrives i all hovedsak som god fra begge parter, selv om det er unntak. Noen brukere synes imidlertid at stadig skifte av veileder gjør at det blir mange å forholde seg til. Noen har også forventninger om at veileder i større grad skal være døråpner og gi informasjon i forhold til rettigheter og muligheter.Det er stor variasjon i behov, noe som i sin tur krever skreddersøm. Samtidig må veiledere foreta en del vanskelige balanseganger, for eksempel hva en gjør om en mener bruker har urealistiske planer, i hvor stor grad en gjør bruker til medeier av AEV, med mer.