Møter mellom innvandrere og barnevernet - Kunnskapsstatus

Denne kunnskapsstatusen er en del av prosjektetMyter eller realiteter? Møter mellom innvandrere og barnevernet. Prosjektet gjennomføres på oppdrag fraBarne-, ungdoms- og familiedirektoratet i perioden 2013-2016. Litteraturen som presenteres er basert på brede søk i ulike databaser. I tillegg har vi inkludert erfaringsbasert materiale som formidler «god praksis» og «gode prosesser». Anbefalinger Gjennomgangen av forskning på feltet gir oss noen svar på hvor det er behov for forsterket innsats. Det pågående prosjektet om barnevernets møte med innvandrerbefolkningen, som avsluttes sommeren 2016, vil i tillegg kunne gi oss noen nye svar. Våre anbefalinger i denne omgang baserer seg på gjennomgangen av eksisterende forskning: 1. Det må utvikles løpende statistikk som viser barnevernets tiltak overfor innvandrerbefolkningen. Statistikken må være detaljert nok til å gi et bilde av hjelpe‐ og omsorgstiltak overfor ulike innvandrergrupper, og vise hvordan dette fordeler seg mellom ulike kommunetyper og landsdeler. 2. Det er behov for økt kunnskap om bruk av tolk i barnevernet. Det bør fokuseres på kvalifisering, utdanning og kvalitet. Dette bør gjøres gjennom både forskning og praksis. Det bør igangsettes utviklingsprosjekter i et utvalg kommuner/bydeler med fokus på «god tolkebruk» i barnevernet. Utviklingsarbeidet må evalueres fortløpende for å sikre systematisk erfaringsinnhenting. 3. Brukerperspektivet i barnevernet må styrkes gjennom økt bruk av løpende erfaringsinnhenting fra alle brukergrupper. Dette gjelder barnevernet generelt, men er særlig viktig overfor grupper som har begrenset kunnskap om det norske barnevernet. Dette kan dels skje gjennom en sterkere integrering av brukerperspektivet i barnevernets arbeidsmetoder, dels ved å gjennomføre brukerundersøkelser der det er et særlig fokus på innvandrerbefolkningen. 4. Det er behov for et sterkere fokus på kompetanseoppbygging på feltet innvandring og barnevern. Kompetansebyggingen må rettes både mot ansatte,brukere og storsamfunnet. Når det gjelder ansatte er det både behov for en styrking av grunn‐ og videreutdanningene, og det er behov for kompetanseoppbygging av de ulike tjenestestedene. Individuell kompetansebygging må suppleres med kollektive opplæringsformer. Overfor brukere er det viktig å finne fram til egnede informasjonskanaler. Her bør det også være en kombinasjon av opplæring på individnivå (i form av for eksempel foreldreveiledning) og informasjonsarbeid som retter seg mot organisasjoner, trossamfunn, nasjonalforeninger eller lignende. Når det gjelder kompetanseoppbygging på samfunnsnivå, må dette skje både lokalt og nasjonalt. På et nasjonalt nivå vil politikere og media være relevante målgrupper. 5. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid kan bidra til å oppdage mulig omsorgssvikt og til tidlig intervensjon. På innvandringsfeltet er dette særlig viktig, da mange innvandrerfamilier har lite nettverket og mangelfull kjennskap til hvordan man selv kan søke hjelp. Mistillit til barnevernet kan også bidra til at barnevernet kommer for seint på banen. Økt fokus på hvordan helsestasjon, barnehage og skole kan inngå i et forpliktende samarbeid, kan bidra til raskere og bedre hjelp. Dette forutsetter at det settes av tid til denne typen samarbeid, noe som igjen forutsetter en forståelse for hvordan helhetsperspektivet kan ivaretas. 6. Enslige mindreåriges omsorgssituasjon trenger en helhetlig gjennomgang. Her er det særlig behov for mer kunnskap om bo‐ og omsorgsløsninger etter bosetting, med oppdaterte oversikter over erfaringer med ulike boløsninger. Det er også behov for å se omsorgssituasjon og opplæring i sammenheng. Enslige mindreårige med lite skolebakgrunn fra hjemlandet havner i mange tilfeller mellom to stoler i opplæringssystemet og risikerer å bli en risikogruppe med hensyn til videre kvalifisering og arbeid. Økt fokus på opplæring må skje i samarbeid med skolemyndighetene. Konkret utprøving, i form av lokale samarbeidsprosjekter der barnevernet samarbeider med både grunnskole, videregående skole og voksenopplæring vil kunne gi viktig erfaringskunnskap. 7. Forskning på innvandring og barnevern må ha et bredt fokus der forskningsmessig tilnærming er tilpasset tema og problemstillinger. Her trengs det både handlingsrettet forskning (praksisforskning, følgeforskning) med utgangspunkt i konkrete utprøvinger av tiltak og tradisjonelle evalueringer med fokus på både effekt (mål, resultat) og prosess. I tillegg er det behov for å løfte fram brukerperspektivet. Dette kan skje gjennom ulikeformer for brukerevalueringer, og det kan skje gjennom utvikling av et tydeligere brukerfokus i det daglige arbeideidet.