Kunnskap, kommunikasjon og ekspertise: Et antropologisk studium av en tverrfaglig ekspertgruppe i oljeindustrien

​Denne avhandlingen handler om hvordan kunnskap artikuleres, og om hvordan systemer av eksternalisert kunnskap og menneskelig sosial praksis sameksisterer på en høyteknologisk arbeidsplass.

Slik jeg forstår det peker arbeiderne vi intervjuet i forbindelse med analysen av Snorrehendelsen på en artikuleringsproblematikk som noe av det som bidro til at den livsfarlige gasslekkasjen kunne skje: Hadde de bare klart å formulere det de ”så” på riktig måte, ville de kunne ha stoppet aksjonen. Disse intervjuene ga meg en bekreftelse på at det fokus jeg hadde valgt for denne avhandlingen bidrar til å utdype et helt sentralt aspekt ved eksperters arbeid i moderne bedrifter. Og med gjennomgangen og utdypingen av dette, vil vi se at relasjonen mellom menneskelig ekspertise og de eksternaliseringsformene de benytter, handler om mer enn å identifisere risikoelementer ved planlagte brønner.

Mine informanter konstruerer semantiske virkeligheter av et oljereservoar over 2000 meter under havbunnen i Nordsjøen. De har informasjon om reservoaret fra et utall hybridiserte persepsjonsverktøy, men et kritisk punkt i deres forståelse av reservoaret er formuleringen av forståelse, å overføre den til semantiske former som er brukbare i en organisatorisk sammenheng. Denne tematikken vil jeg karakterisere og diskutere ad flere veier i dette arbeidet. Jeg skal forsøke å skildre de nevnte formuleringsprosessene, og vi skal se på hva slags semantiske former som er vanlige i organisasjonen. Hele tiden vil vi se hvordan ulike representasjoner blir brukt som verktøy for å formulere forståelse og for å samarbeide med andre arbeidere og avdelinger, men også for å danne mer sammensatte og abstrakte forståelser. Vi vil sette oss inn i en praksis der en verden under havet konstitueres i et udelelig samspill mellom mennesker og tegn.