Forskning for et grønnere samfunn
30 timer på overtid ble partene i klimamøtet i Durban enige om å forhandle videre for en felles klimaavtale. Selv om det ennå er åtte år før avtalen skal tre i kraft, ligger det en spire av håp i at India, Kina og USA for første gang vil bidra i arbeidet for å møte globale utfordringer innenfor energi og klima.
Når man kommer så langt som til handling, er det kan hende norsk kunnskap og teknologi som vil gjøre det mulig å realisere ambisjonen om nesten null-utslipp av klimagasser? De siste årene er det etablert 11 FME-sentre her i landet. Det ekstraordinære omfanget av offentlige midler som i dag kanaliseres inn i norsk forskning på klimavennlig energiteknologi, kombinert med en økende bekymring for hva som vil skje om vi ikke makter å motvirke klimautviklingen, setter FME-forskningen i en litt spesiell situasjon. Forskningen skjer «på vegne av samfunnet», med forventning om forskningsresultater som på en kraftfull måte skal kunne utnyttes for å demme opp for en økende klima-ubalanse. Sett fra et innovasjonsperspektiv innebærer dette at dagens hovedsakelig disiplinbaserte forskning må flyttes mot en mer tverrfaglig innsats, der hovedvekt ikke bare er på etablerte standarder for forskningskvalitet, men også på samfunnsverdi.
Finne løsninger
FME-ordningen er eksempel på en trend der forskningsprogrammer stiller krav om at mange typer partnere må samarbeide for å finne løsninger på stadig mer kompliserte og sammensatte problemstillinger. Parallelt sprer det seg en erkjennelse av at innovasjon ikke er noe som skjer innenfor veggene hos enkeltvirksomheter, men at kilden til nytenking og innovasjon ligger i hverdagens møter mellom mennesker, uavhengig av hvor de er ansatt. Gjennom samtaler og samarbeid lærer man av hverandre, betrakter utfordringer fra nye vinkler og åpner nye muligheter. For å forstå hvordan innovasjon blir til i samarbeid mellom dyktige forskningsmiljøer, nyskapende industri og offentlig forvaltning, er det nyttig å ha i tankene at det er forskjell på å utvikle kunnskap om et problem og å løse problemet. Skal forskning realiseres i innovasjon må arbeidet man utfører betraktes som en kombinasjon av «akademisk» og «anvendelsesorientert» kunnskapsproduksjon. Enklere sagt er det behov for å løse både vitenskapelige og praktiske problemer.
Sett fra ståstedet «akademisk kunnskapsproduksjon» er forskerrollen i FME å utvikle og tilgjengeliggjøre kunnskap. På et senere tidspunkt kan det skje at kunnskapen utnyttes av industripartnere, og kommer til uttrykk som innovasjon. Tar man derimot utgangspunkt i «anvendelsesorientert kunnskapsproduksjon», er FME å betrakte som arenaer der partnere har et felles ansvar for kunnskapsutvikling, og der relevans er en forutsetning. Den anvendelsesorienterte forskningen formes av et spekter av intellektuelle, sosiale og kommersielle behov, og kan derfor oppfattes å være mer komplisert enn tradisjonell akademisk kunnskapsproduksjon.
Ulike ideer
FME-ordningen rammer inn og strukturerer arbeidet i sentrene på en måte som skaper forventning om fremragende forskning, men også om utvikling av kommersielt og samfunnsmessig verdifull kunnskap. Erfaring indikerer at dette bidrar til at partnere og andre interessenter utvikler ulike ideer om hva som er viktige mål og prioriteringer. Man deler utvilsomt ønsket om å bidra til beste for samfunnet, men måles i liten grad her. Industripartnere peker på behovet for lønnsomhet, mens forskerprestasjon fortsatt vurderes etter akademiske kriterier. Enkeltpartneres motivasjon for deltakelse i forskningssamarbeid er derfor en viktig, men lite undersøkt faktor. Et annet spørsmål er hvordan man skal vurdere «god forskning» i en situasjon der kunnskap utvikles i en broket faglig sammenheng, og der det ikke er gitt på forhånd hvor de beste løsningene vil oppstå eller hva de består i. En sentral lederoppgave i forskningskonsortier som FME er derfor å bidra til at det skapes felles bilder eller tenkemåter som virker samlende. «Ledelse av mening» blir en viktig faktor for å omforme forskning til ønsket «grønn» effekt.