Samfunnets sikkerhet når landet deles i to

Kronikken ble publisert i Adresseavisen 2. oktober 2025.

Skredet rammet jernbane- og veinettet midt i landet. Det har avskåret Nord-Norge fra Sør-Norge, omtrentlig på midten, om man ser bort fra sårbare og tidkrevende omkjøringsmuligheter.

Men skredet står ikke alene for en sårbar samferdselssituasjon på veien nordover. Nattogene på Nordlandsbanen sluttet å gå for lenge siden, og SJ meddelte i august at det ikke ville selges togbilletter på Nordlandsbanen etter september, da mangelen på lokomotiv ga for knappe driftsmarginer. Lokomotivmangelen var varslet; eksisterende lokomotiv var få og gamle, og særlig akutt etter at et lokomotiv ble satt ut av drift i en rasulykke på Nordlandsbanen i oktober 2024.

Til tross for store bevilgninger til samferdselsprosjekter de siste årene – sektoren er nå oppe i nær fem prosent av BNP – preges mobiliteten mellom sør og nord av flere flaskehalser og sårbarheter. Flere av disse er nå under utbedring, men vi kan ikke enkelt bygge oss ut av problemet. En vel så presserende utfordring er fragmenteringen av ansvar i sektoren, som gjør det vanskelig å ha en helhetlig strategi for robust mobilitet, transport og beredskap.

Men sårbarheten i nord-sør-aksen handler ikke utelukkende om gods, sivil mobilitet og beredskap. Den er også svært utfordrende i et sikkerhets- og samfunnssikkerhetsperspektiv.

Velfungerende logistikkårer er sentrale innenfor totalforsvarskonseptet, som står i kjernen av norske myndigheters respons på et sammensatt trusselbilde og en uforutsigbar verden. Konseptet går ifølge Forsvarskommisjonen ut på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet med formål om «at samfunnet i alle typer kriser skal kunne opprettholde en fungerende nasjonal kriseledelse, håndtere mange skadde, sikre mat, vann og energiforsyning og kommunikasjons- og transport­systemer».

Fungerende transportsystem er altså kritisk for totalforsvaret. Logistikklinjer er prekære for forsyninger til forsvaret, og for generell sivilmilitær forsvarsevne. I dag ligger totalforsvaret på transportområdet nordover i landet med halvveis brukket rygg.

Samtidig har Nord-Norges strategiske betydning for norsk og alliert sikkerhetspolitikk nådd et nivå man må tilbake til den kalde krigen for å finne paralleller til. Norges forpliktelser til NATOs reviderte konsept for vertslandsstøtte innebærer blant annet at vi må være beredt på å ta imot allierte styrker. Svensk og finsk NATO-medlemskap har dessuten aktualisert behovet for å kunne transportere materiell og personer over grensen mellom Norge, Sverige og Finland, i en såkalt vest-øst-akse. Til dette kreves infrastruktur for mottak og transport. Regjeringens mål om å utvikle en strategisk korridor for militær mobilitet gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland er en visjon som vil avhenge av god infrastruktur på samferdselsområdet.

Fra et militært perspektiv fremstår situasjonen på samferdselsområdet mellom nord og sør som svært sårbar. Bruer, vei og jernbane er essensiell infrastruktur for forsyning av nødvendig materiell under krig. Det gjør dem også til viktige mål i konvensjonell krigføring. Selv om NATO-allierte har blitt enige om å bruke minimum fem prosent av BNP til forsvarsrelaterte formål, deriblant inntil 1,5 prosent til sivile investeringer som infrastruktur, er det uklart i hvilken grad behovene til Forsvaret er overlappende med behovene til sivilsamfunnet.

Som forskere innen samfunnssikkerhet, sikkerhetspolitikk og mobilitet ser vi med bekymring på situasjonen vi står i.

Vi må anerkjenne at lange avstander, krevende værforhold og regionens militærstrategiske betydning gjør Nord-Norge vesensforskjellig fra andre regioner i landet. Klimaendringer, økende avhengighet av digitale systemer, og økt risiko for målrettede angrep mot kritisk infrastruktur gjør utfordringene i nord-sør-aksen enda mer presserende.

Nasjonal transportplan for 2025–2035 ble fremskyndet blant annet for å tilpasse sektoren en ny sikkerhetspolitisk situasjon, med økt vektlegging av vedlikehold og fornying. Dette er positivt. Skredet i Levanger minner oss imidlertid om at nord – sør-aksen må prioriteres høyere.

Det er behov for en mer helhetlig tilnærming til mobilitet og beredskap, der robusthet i transportsystemet vårt må vurderes på tvers av sektorer, myndighetsnivå og geografi. Dette er helt avgjørende for å sikre nasjonal beredskap i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet.

Det kreves mer enn investeringer i jernbane og vei; vi må også foregripe de strukturelle utfordringene og ansvarsfragmenteringene som rir samferdselssektoren. Blant utfordringene er sektorbasert silotenkning, et forvaltningssystem der ansvar og beslutningsmyndighet er fordelt mellom lokale, regionale og nasjonale nivå, et uryddig samspill mellom offentlige og private aktører med ulike plikter og rettigheter, og en grunnleggende spenning mellom sivile og militære behov som begge er avhengige av den samme infrastrukturen.

Transportsektoren fremstår nå som en gordisk knute av politiske prioriteringer, økonomiske rammer, fragmentert ansvar, naturvernhensyn og ressursfordeling. Skal vi lykkes, må ressurser på plass, og den gordiske knuten må nøstes i.