Kristoffer Nergård disputerte 8. november

Nergård er ansatt ved NTNU Samfunnsforsknings Studio Apertura, og arbeidet med doktorgraden er gjennomført som en del av det NFR-finansierte, norsk-australske prosjektet Autowork. Avhandlingen hans handler om automatisering, og hva dette innebærer på et konseptuelt nivå. Mer spesifikt har han sett på byggebransjen, som ikke tradisjonelt har vært ansett for å ligge langt fremme hva automatisering gjelder, for å kunne bidra til en ny forståelse av hva automatisering er.

Det er forsket mye på automatisering, men hovedtyngden av forskningen som finnes er fokusert på effekter. I et slikt syn ses mennesker og teknologier som adskilte størrelser, med en kausal innvirkning på hverandre.

– Hvis vi ser på all forskning på feltet, helt overordnet, ser vi at tendensen er at mennesket blir behandlet som veldig adskilt fra teknologien. Man forestiller seg at teknologier og mennesker er to vidt forskjellige ting, og så kommer teknologien inn og fører til endringer, som vi kaller effekter, og så studerer man de effektene. Så utgangspunktet for min avhandling var å finne en bedre måte å konseptualisere automatisering på, forteller Nergård.

I avhandlingen utfordrer Nergård den konvensjonelle måten å tenke på automatisering på. Tradisjonelt har mye av forskningen på temaet tatt utgangspunkt i at ny teknologi enten er noe som kommer inn og endrer samfunnet (teknologideterminisme) eller at menneskene «temmer» ny teknologi og tilpasser den til sine liv (domestisering). Begge disse innfallsvinklene etablerer et tydelig skille mellom mennesker og teknologi, der den ene påvirker den andre. Mens forskningen på effekter gjerne ser på automatisering som en bryter som skrus på og markerer et skille mellom før og etter implementeringen av en teknologi, har Nergård utforsket automatisering som en prosess, der mennesker og teknologi utvikler seg i et samspill over lengre tid.

Doktorgradsprosjektet baserer seg på etnografisk feltarbeid, som Nergård har gjennomført på to ulike byggeprosjekter i Trondheim. Dette innebar å delta i arbeidet på byggeplassene, og i avhandlingen veksler han mellom rene, konkrete gjenfortellinger fra opplevelsene der, til de mer konseptuelle og filosofiske betraktningene rundt betydningen av automatisering.

Da han begynte å se nærmere på byggebransjen, oppdaget Nergård at dette ved første øyekast var en bransje som ikke ligger spesielt langt fremme på automatiseringsfronten.

– Når jeg begynte å se på hva automatisering betyr i byggebransjen, så fant jeg ut at, nei, det er nesten ikke noe automatisering i byggebransjen, sier han, litt lattermild.

– Men det viste seg å ikke være helt så enkelt heller, fordi det kommer litt an på hvordan du definerer automatisering. Og da kommer vi litt inn på temaet for mitt arbeid, som endte med å bli en filosofisk-konseptuell definisjonssak og et historisk blikk på hva er det som har skjedd i byggebransjen.

Byggebransjen er nemlig et godt eksempel på det prosessorienterte synet Nergård presenterer på automatiseringsbegrepet. Dette kan knyttes til ferdigheter, og hvordan ferdigheter disse endres i takt med at ny teknologi tas i bruk. Ifølge Nergård har denne bransjen gjennom en lengre historisk prosess gått fra å være basert utelukkende på håndverk til å i større grad handle om planlegging og rutinemessige operasjoner som sammen utgjør helheten i byggeprosessen.

For selv om det ifølge Nergård er en forenkling å tenke på automatisering på den tradisjonelle måten, er det tydelig at automatisering har konsekvenser. Selv om det ikke nødvendigvis produserer klare effekter som at mennesker blir overflødige i bytte med maskiner, skjer det noe når arbeid automatiseres.

Nergård argumenterer for at automatisering må forstås som en prosess som muliggjøres av samfunnsutviklingen. Gjennom en rasjonaliseringsprosess i samfunnet, der man blir mer opptatt av måling, krav og standardisering, erstattes håndverk av rutinemessige operasjoner, og muliggjør dermed automatisering. Med dette skiftet fra tradisjonelt håndverk til planlegging og rutinemessige operasjoner, endrer også arbeidets art seg. Mens tidligere forskning har tendert mot å konsentrere seg om bredere samfunnseffekter, som innvirkning på økonomien og arbeidsmarkedet, er Nergård interessert i hva som skjer med mennesket når oppgaver automatiseres.

– Poenget er å se på hva menneskets rolle er. Er menneskets rolle å være en produksjonsmekanisme i et maskineri, eller er menneskets rolle å være den som styrer prosessen, og som må tilpasse, improvisere og bruke sine kunnskaper og ferdigheter på et større område eller en helhet, forklarer han.

Nergård påpeker at skiftet i arbeidsoppgaver fører med seg sosiale endringsprosesser; å gå fra håndverk til rutine endrer ikke bare arbeidets art seg, men også arbeiderens rolle. Nergård mener derfor det er viktig å stille seg noen store spørsmål rundt hvem vi da er.

– Skal vi jobbe for robotene, eller skal vi være hele mennesker som skal utføre et håndverk som er en del av oss selv, som er et uttrykk for oss? Avhandlingen er en sivilisasjonskritikk, en kritikk av moderniteten og industrialisering. Men den løfter også et eksistensielt spørsmål om hvem vi er, og hva vi gjør her i verden. For arbeid er jo viktig for oss. Og så kan man spørre hvorfor, da. Kan vi ikke bare sette ut jobben til maskiner? Det kan man sikkert. Men da må man stille spørsmålet, hva er det vi menneskene skal gjøre, da?