Kommunene har fått mer ansvar, men sliter med å løse oppgaven
I den nye barnevernsreformen overtar kommunene det faglige og økonomiske ansvaret for barnevernet. Tanken er at mer samhandling på tvers av enheter på kommunalt nivå vil styrke og forbedre dette arbeidet. Men forutsetningene de har fått for å lykkes er ikke optimale, mener Regine Ringdal og Lena C. Westby ved NTNU Samfunnsforskning.
1. januar 2022 trådte ny barnevernsreform i kraft i Norge. Den nye reformen flytter mye av ansvaret for økonomi og forebygging over fra staten til kommunene. Forskere fra NTNU Samfunnsforskning har sammen med Menon Economics fått oppdraget med å evaluere innføringen av den nye reformen, og har nå lansert den første statusrapporten.
Funnene forskerne har gjort tyder på at det fortsatt er en vei å gå.
Ulike forutsetninger i kommunene
Forskerne tror overflytting av ansvar fra stat til kommune kan ha en positiv effekt på det forebyggende arbeidet på sikt. Noe av utfordringen med forebyggende arbeid er at det skjer på kommunalt nivå, og ofte før en familie i det hele tatt kommer i kontakt med barnevernet. Ved at det økonomiske ansvaret for barnevernet nå i større grad flyttes over til kommunene, håper man at de ulike enhetene som kan bidra til å forebygge, også kan samhandle bedre.
– Dette er positivt i den forstand at alt det forebyggende arbeidet man skulle ha gjort i alle år, men ikke har fått til, nå tvinges frem på en annen måte, sier forsker Lena C. Westby
– Men dette med det økonomiske ansvaret som dyttes over på kommunene, tenker jeg at kanskje ikke er så heldig.
Overflyttingen av ansvaret fra stat til kommune kan by på utfordringer, blant annet fordi ulike kommuner har ulike forutsetninger. Forsker Regine Ringdal peker på at det kan være store variasjoner i kommuneøkonomi og tjenestetilbud fra kommune til kommune.
– For små kommuner kan én plassering av et barn på institusjon nesten velte hele økonomien, mens det for store kommuner med mange barn i institusjon vil gå greit, påpeker hun.
– Og så er det spørsmålet om hvilke tiltak de ulike kommunene har å tilby. Dette vil kunne bli et problem i små kommuner, som ofte er mer avhengige av samarbeid med andre kommuner enn store kommuner, som kan ha et stort tiltaksapparat selv.
Mangler verktøy for å lykkes
Det er imidlertid ikke bare forskjeller i forutsetningene til kommunene som er en utfordring med innføringen av den nye reformen. Hver enkelt kommune har nå plikt til å utarbeide en forebyggende plan. Men evalueringen viser at det er stor variasjon i hvordan forebygging forstås i kommunene, og hva de legger i en forebyggende plan.
– Det er i alle fall tydelig at det er ganske forskjellig forståelse av begrepene «forebyggende arbeid» og «tidlig innsats» i kommunene vi har snakket med, sier Ringdal.
– Og også innad i kommunene er det forskjellige forståelser og opplevelser av hvem ansvaret skal ligge hos.
En av anbefalingen forskerne kommer med i rapporten, er at det etableres et tydeligere, overordnet rammeverk som gjør det lettere for kommunene å forstå hvordan de lager og bruker en plan for forebyggende arbeid.
Westby tror det er viktig at staten nå kommer på banen og hjelper kommunene som skal løse oppgavene de har fått.
– I rapporten kommer vi med en anbefaling om at det må komme en veiledning og mal fra sentrale myndigheter om hvordan dette skal se ut, og en definisjon på hva som er tidlig innsats på de ulike nivåene, forteller hun.
Hun tror også det er viktig at staten ikke bare hjelper kommunene å forstå hvordan oppgavene skal løses, men også holder øye med at ulike forutsetninger og tolkninger kan føre til for store forskjeller mellom kommunene.
– Det handler om rettssikkerheten til barna. Det ekstra øyet som barnevernet har på barnebefolkningen, det kan utøves litt forskjellig fra kommune til kommune, og det må man holde øye med.
Mye gjenstår
Arbeidet med å evaluere implementeringen av den nye reformen skal pågå frem til 2027. Den første delrapporten som nå er publisert, viser at det fortsatt gjenstår mye arbeid.
– Reformen trådte i kraft i begynnelsen av 2022, og fortsatt er det en del kommuner som ikke har greid å få på plass en forebyggende plan, fordi de strever, sier Westby.
I arbeidet med å evaluere, intervjuet forskerne barnevernsledere og koordinatorer for den forebyggende planen. Basert på transkripsjon av intervjuene laget forskerne en ordsky med noen av de mest brukte ordene i intervjuene.
– Det som kom frem da, var en setning, nærmest, om hva de er opptatt av, sier Westby
– «Hvordan tenke forbyggende veldig tidlig kommunen.» Det sier noe om at de som jobber med dette ute i feltet, har veldig fokus på å klare dette her. Men de er kanskje ikke gitt verktøyene for å få det til.
