Finnmarkskommunes arbeid med psykisk helse- og rustjenester imponerte forskerne: – De får til mye med lite ressurser

– Vi ble kontaktet av NAPHA for en tid tilbake fordi de hadde kjennskap til godt psykisk helsearbeid i en kommune i Finnmark, som hadde gjort inntrykk på dem. Dette tenkte vi at vi måtte dokumentere i en eller annen form, så vi bestemte oss for å se nærmere på det som et vitenskapelig prosjekt, forteller prosjektleder og forskningssjef ved Avdeling psykisk helsearbeid, Marit Helene Hem.

Prosjektet, som fikk navnet Lokalsamfunnet som bedringsarena, førte Hem og hennes kollega, forsker Julia Hagen, til landets nordligste fylke tidligere i vinter. I stedet for å bare intervjue de som jobbet der, bestemte forskerne seg for å besøke kommunen. Der fikk de selv både observere hvordan fagpersonene jobbet, og snakke med dem om hvilke utfordringer de opplevde, og hvordan de løste dem. De ble også godt kjent med flere av brukerne i kommunen.

NAPHA, som Hem refererer til, er Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, som også er en del av NTNU Samfunnsforskning AS. NAPHA jobber direkte opp mot kommuner og deres fagpersoner for å styrke lokale psykisk helse- og rustjenester for voksne, og driver i utgangspunktet ikke egen forskning. Avdeling psykisk helsearbeid ble opprettet i 2021, for å understøtte NAPHAs kjerneoppdrag gjennom bruker- og tjenestenær forskning. Og nettopp bruker- og tjenestenær forskning må det sies å være når forskerne selv besøker kommunen for å studere fagpersonene og brukerne i sitt daglige virke.

Forskningsintervjuer er en mye brukt metode på tvers av mange disipliner, og i de senere år har det blitt stadig mer utbredt med digitale intervjuer. Selv om det kan være både økonomisk og tidsbesparende å snakke sammen digitalt, er forskerne klare på at de sitter igjen med et helt annet utbytte etter å ha vært i Finnmarkskommunen, enn de ville fått av å intervjue deltakerne digitalt. I tillegg til å gjennomføre intervjuene, gav observasjonene og deltakelsen i miljøet en tilleggsdimensjon til det deltakerne fortalte om. Hagen beskriver sanseinntrykk som sitter igjen, og en annen form for forståelse av situasjonen og konteksten etter å ha besøkt kommunen.

– Dette er en helt annen kant av landet enn vi til daglig befinner oss i, og etter å ha vært der satt jeg igjen med en følelse av at det er veldig store forskjeller i landet vårt. Og det inntrykket tror jeg ikke hadde blitt like sterkt om vi bare hadde intervjuet dem på telefon eller på Teams, sier Hagen.

– Så det var både veldig spennende og meningsfylt og litt intenst og slitsomt å forske på denne måten, men vi sitter igjen med veldig mye inntrykk og opplevelser, og data, ikke minst.

Ved å være fysisk til stede og observere og delta i praksisene og metodene til fagpersonene, har Hem og Hagen nå samlet inn verdifull kunnskap og forståelse for hvordan en liten kommune med begrensede ressurser og store geografiske avstander har klart å tilby brukerne sine gode tjenester innenfor psykisk helse og rus. Denne kunnskapen om lokale tilpasninger og løsninger skal de nå skrive artikler om, slik at den blir tilgjengelig for flere.

Mange av de strategiske beslutningene som tas av nasjonale helsemyndigheter i dag, fattes ved å se til utlandet. Hem peker på at myndighetene i Norge ofte ser til blant andre England og Nederland når de skal innføre nye tiltak. Disse landene kan lære oss mye nyttig, men forskerne tror man skal være forsiktig med å ukritisk importere gode erfaringer fra andre, ofte tettbefolkede land. I Norge bor mange i mindre, mer spredtbebygde samfunn, og avstandene til nærmeste by kan være store. Dette krever naturlig nok lokale tilpasninger.

Et eksempel på en lokal tilpasning som allerede brukes i Norge er digitale FACT-team (se faktaboks), noe som også ble benyttet i kommunen Hem og Hagen besøkte.

– Det er viktig at de små kommunene som har få fagpersoner har flere å støtte seg på gjennom et slikt digitalt team. Og det er akkurat det å gjøre tilpasninger som blir så viktig, sier Hagen.

Ved hjelp av tilpasninger gjennom digitale løsninger kan også noen av de rent geografiske utfordringene med store avstander løses. Denne utfordringen vil naturlig nok være betydelig mer fremtredende i Norge enn for eksempel i Nederland. Hem peker på at en av brukerne de møtte fikk oppfølging av psykiater digitalt.

– En slik oppfølging ville ikke vært mulig uten digitale hjelpemidler, for det var ikke en eneste psykiater på flere mils avstand der brukeren bodde, sier hun.

Å oppleve hvordan fagpersonene løste utfordringene som ligger i å tilby et helhetlig psykisk helsetilbud med knappe ressurser, ble også en bekreftelse på noe forskerne visste fra før av: gode relasjoner og tilpasset hjelp er viktig.

– Jeg ble imponert over den likeverdigheten og respekten som var der, forteller Hagen.

– I stedet for at brukerne hele tiden måtte forholde seg til avtalte timer, var det i stor grad åpen dør, og bare å komme innom for å ta en prat over en kopp kaffe. Fagpersonene jobbet i stor grad utenfor kontoret, enten ved å oppsøke brukerne der de var, eller dra sammen på bilturer eller bistå med praktiske gjøremål.

Graden av likeverdighet og respekt forskerne observerte, tror de også kan ha sammenheng med størrelsen på kommunen. Fordi det er færre mennesker kan det være enklere å få med seg hva som skjer i brukernes liv, fordi både bruker og fagperson lever og virker i det samme, lille samfunnet.

Hem nevner et eksempel der en fagperson tilfeldigvis kjørte forbi huset til en bruker, så at lyset var av, og på den måten ble bevisst på at det kanskje ikke gikk så bra med brukeren og at det var behov for å avlegge brukeren et besøk.

Samtidig fører også små forhold til noen utfordringer i overgangen mellom profesjon og privatliv. Ofte kan det være flere relasjoner mellom fagpersonen og brukeren enn bare den profesjonelle.

– I vårt fag så sier man at man skal være nøye på grensen mellom å være privat og profesjonell. Dette innebærer blant annet å ikke vise at man kjenner en person ut fra rollen man har som hjelper, forklarer Hem.

– Hvis du for eksempel møter en pasient på gata, så skal fagpersonen aldri være den som først tar initiativ til å hilse. Det er ikke mulig å praktisere på samme måte i et lite samfunn som i storbyene, fordi du som fagperson kan jo være nabo med en av brukerne, eller det kan være moren til en kamerat av sønnen din. Så man må finne andre måter å manøvrere i dette på, og likevel klare å bevare profesjonaliteten.

Både Hem og Hagen er klare på at fagpersonene de møtte var veldig bevisste på disse skillene, og at de var svært nøye med å ivareta taushetsplikten, selv om de ofte hadde en tettere relasjon til brukerne enn man kunne forventet i en større kommune.

Skillet mellom profesjonalitet og privatliv er ikke det eneste som utfordres i en kommune med få innbyggere. Mens det i større byer ofte finnes et bredt og rikt tilbud av tjenester, må mindre kommuner med begrensede personalressurser ofte tenke annerledes, fordi det er færre fagpersoner å spille på. De vil for eksempel kunne ha nytte av å spille på lokale aktører og lokalsamfunnet som helhet, og Hagen mener dette er noe også andre kommuner kan lære av.

– Små kommuner har kanskje ikke veldig mange av de spesialiserte tilbudene, som ACT, FACT og poliklinikker som vi har i de større byene. Denne kommunen har i stedet tenkt nytt og kreativt og stablet sammen et godt tilbud til de innbyggerne som sliter, og kanskje har slitt over lang tid, forklarer hun.

– Den profesjonelle settingen som vi kanskje er mer vant til fra de store byene med mer spesialiserte tjenester gled mer sømløst over i hverdagslivet i denne kommunen. Vi så at det ikke nødvendigvis var arbeidstid fra 8 til 16, og noen stilte opp som frivillige, nærmest som et dugnadsarbeid i lokalsamfunnet.

Noe av det som slo Hagen da hun observerte kommunens arbeid med å ivareta innbyggere med problematikk knyttet til rus og psykisk helse, var hvor personavhengig en slik jobb er. Hun beskriver de fagpersonene hun møtte som ildsjeler som er veldig klar over hvor stor betydning jobben deres har for brukerne.

– De får til mye med lite ressurser. Vi vet at det er press på kommuneøkonomien, og små kommuner er ikke noe unntak. Til tross for det klarer de å gi et godt tilbud og tenker at det er verdt å satse på disse menneskene som har falt igjennom og vært utenfor, for å få dem innenfor igjen. Og det er jo noe kommunene sparer penger på i det lange løp, oppsummerer hun.