André Karlsen disputerte 9. mai

Karlsen er ansatt ved NTNU Samfunnsforsknings Studio Apertura, og jobber innenfor samfunnssikkerhetsfeltet. I doktorgradsavhandlingen sin har han sett nærmere på hvordan norske myndigheter har forsøkt å håndtere pandemikriser. Tidligere har han også jobbet i Helsedirektoratet, og han var tett på arbeidet med å håndtere COVID-19-pandemien da beslutningen om å stenge ned landet ble tatt 12. mars 2020.

I risikovurderinger trekkes en pandemi frem som en av de mest sannsynlige typene krise som kan ramme Norge. Vi vet at nye pandemier vil komme, vi vet bare ikke når og i hvilken form. Til tross for denne vissheten har historiske pandemier vist at myndighetene har vansker med å forberede seg på denne typen krise.

I sitt doktorgradsprosjekt har Karlsen analysert norske statlige aktørers forsøk på å håndtere henholdsvis COVID-19-pandemien og Ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014.

Pandemihåndtering er komplekst og omfattende, og Karlsen benyttet flere metoder for å analysere norske myndigheters håndtering av pandemien. I tillegg til å gjøre dokumentanalyser av henholdsvis intervjuer gjennomført av Koronakommisjonene og rapportene utarbeidet av de samme kommisjonene, gjennomførte han (sammen med kolleger) også selv intervjuer av statlige og regionale aktører i pandemihåndteringen.

Avhandlingen består av fire artikler, hvor Karlsen er eneforfatter på to. I den første artikkelen har han og medforfatteren sett nærmere på rollen usikkerhet hadde i relasjon til håndteringen av Ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014. Usikre data og underrapportering førte til at man først feilbedømte omfanget av utbruddet. Forfatterne konkluderer med at denne feilen medvirket til at utbruddet fikk utvikle seg til å bli så omfattende som det til slutt ble, og ledet til den første humanitære krisen forårsaket av pandemi.

Den andre artikkelen er en litteraturstudie, der forfatterne undersøker hvordan krisehåndtering og pandemier har blitt studert i relasjon til hverandre i forskningen. Artikkelen ser på tidsperioden 1984-2019, og spør hvilke vitenskapelig råd om krisehåndtering vi kunne gitt til norske myndigheter i forbindelse med håndteringen av COVID-19.

I de to siste artiklene, der Karlsen er eneforfatter, undersøker han problemstillinger direkte knyttet til håndteringen av COVID-19. I den ene har han sett nærmere på de ulike strategiene som ble brukt for å håndtere risiko knyttet til COVID-19 i Norge, med fokus på hvordan ulike tolkninger førte til uenighet om de foreslåtte strategiene for å håndtere pandemien. I den siste artikkelen har han undersøkt hvordan et opplevd tap av kontroll over COVID-19-pandemien påvirket valgene myndighetene tok for håndteringen av krisen tidlig i pandemien. Her finner han blant annet at forsinkelser og usikkerhet knyttet til dataene, særlig hjemkomsten av ferierende fra utlandet vinterferien 2020, forstyrret den tidlige prognosen og økte usikkerheten blant de som skulle ta avgjørelser rundt håndteringen.

Et sentralt funn Karlsen trekker frem i avhandlingen sin er at opplevd kontroll over COVID-19-pandemien var avgjørende for hvordan myndighetenes krisehåndteringsstrategier utviklet seg og hvilke tiltak som ble satt i verk. Norges håndtering av COVID-19-pandemien har i ettertid blitt sett på som vellykket, men han påpeker at dette ikke er en garanti for at vi vil lykkes like godt med å håndtere fremtidige pandemier.

Han konkluderer med at hvis han med en setning skal oppsummere hva som er problemet med å håndtere en pandemi effektivt, handler det om at vi mangler en helhetlig tilnærming til kriser av dette omfanget. I avhandlingen presenterer Karlsen en ny modell for å forklare hvordan trusler (potensielle kriser) forstås og håndteres – The Threat Management Cycle, som på norsk kan oversettes med trusselhåndteringssyklusen. Modellens hensikt er å være en slik helhetlig tilnærming som oppsummerer hva som skjer i en krise- eller trusselsituasjon, på tvers av alle de komplekse domenene som er involvert.

I modellen starter syklusen med en såkalt trusselkalibrering, der en trussel blir analysert og vurdert, for deretter å bli ‘plassert’ i et håndteringssystem. Trusselen håndteres i systemet frem til enten systemet blir overveldet eller overrasket. Da følger en periode med tap av kontroll, som er selve perioden som kan beskrives som krisehåndtering. Når trusselen er ansett som en krise, starter syklusen på nytt, med en rekalibrering av trusselen, og dermed også en dimensjonering av trusselhåndteringssystemet.

Tidligere erfaringer og lærdom fra pandemier vil inngå i kalibreringen av nye pandemikriser, fordi det bidrar til å forme hvordan vi oppfatter og forstår trusselen. Rapportene fra de ulike Koronakommisjonene i kjølvannet av COVID-19-pandemien vil sannsynligvis også bidra til hvordan norske myndigheter møter fremtidige pandemier, og hvordan vi dimensjonerer trusselhåndteringssystemet for denne typer kriser.