Tvang i barneverninstitusjon (kronikk i Adresseavisen)

Publiseringsår
2011
​Antall tvangstiltak overfor barn og unge i landets barneverninstitusjoner øker fra år til år. Elleve gutter og jenter mellom 16 og 17 år, som bor i tre institusjoner, har gjennom intervju fortalt om sine erfaringer med tvangsbruk. Erfaringene gjelder både tvangstiltak som de selv har vært utsatt for, og tvangstiltak som de har vært vitne til. Mange av ungdommene har bodd i flere ulike institusjoner og har lang fartstid som beboere. På det meste 3,5 år. Stort sett synes ungdommene å være enige i at tvang er nødvendig i en del situasjoner for å trygge den enkelte beboer og omgivelsene. Men, samtidig forteller ungdommene at tvangsbruk kan gjøre dem utrygge og engstelige. Det viser seg at utbredt tvangsbruk, samt spesielle typer tvangstiltak, har betydning i forhold til ungdommenes forståelse av hva institusjonen er. I utgangspunktet ønsker de at hverdagen og oppveksttiden i barneverninstitusjonen skal være så normal som mulig, og at institusjonen skal kunne forstås som et hjem. Ungdommene beskriver imidlertid enkelte tvangstiltak som skremmende og krenkende, og mener at disse ikke passer inn i bildet av hva et trygt hjem er/bør representere. Det er særlig den type tvang som anvendes når ansatte tolker en hendelse som akutt faresituasjon, som ikke er representativ. Med andre ord: når situasjonen er uforberedt, uoversiktlig og det blir brukt fysisk makt.