Det menneskelige i automatiseringens gråsoner

Presentasonen er basert på et studie av autmatisering i byggebransjen, kort sagt om folk som jobber sammen med, eller i de maskinsystemene som en dag skal gjøre dem overflødige. Men det viser seg at fagfolk ikke er så redde for miste jobben til maskinene som man skulle tro. Fortellingene om maskinenes kommende herredømme sirkulerer mest blant folk som befinner seg en armeldngdes avstand fra byggeplassen selv. Sett fra byggeplassen greier ikke maskinene helt å leve opp til forventningene. Spesielt en tendens ser ut til å ha betydning og den viser seg på ulike måter: maskinene virker ikke helt som de skal. Dette mønsteret ser ut til å gå igjen i flere brasjer, og jeg bruker det som en nøkkel til å forstå menneskets status i den tiden og i det samfunnet vi bygger akkurat nå. Kan hende det er en slags teknologiens mellomalder, “mezzoteknikum”. Dette er situasjon der verden på den ene siden er autmatisert; maksiner har for lengst har gjort seg uunværlige og det snakkes om en nær framtid der mennesket ikke lenger vil være uunværlig. På den andre siden fungerer ikke maskinene helt som de er tenkt. Mennesker opplever fortsatt å være uunværlige. Det er livet i denne gråsonen jeg undersøker. Hva slags var får her, når vi spør hva mennesket mon tro er? I denne presentasjonen trekker jeg noen linjer i det til tider anstrengte forholdet mellom menneske omg maskin. Jeg fokuserer spesielt på fenomenet planlegging, der spenningsforholdet mellom plan og virkelighet stadig åpner fruktbare gråsoner for mennesker.