Å miste det menneskelige - liv, død og tekno-teologi

Innledning til arbeidsgruppe. Gjennom teknologier for livsforlengelse, prestasjonsforbedring, effektivisering og økt rekkevidde er det lett å se teknologi som del av mennesket. Og mennesket som teknologi. I økende grad kan det virke som menneskehetens framtid ligger bak en horisont av ennå ikke utviklet teknologi. Generell kunstig intelligens, syntetisk biologi, ny robot teknologi, «geo-engneering» i verdensrommet mm former fremtidsfortellinger hvor mennesket er blitt noe annet enn, eller mer enn, sin biologi og er en del av et økosystem av nye livsformer. Hva representerer disse nye (til dels forestilte) livsformene? Hvordan påvirker ny teknovitenskap allerede vår måte å forstå oss selv? Kan vi bruke antropologisk litteratur om relasjoner til metapersoner (Sahlins 2024) eller masker og guder (Vidal 2007) i våre analyser? På hvilke måter former også ny teknologi nye former for spiritualitet, og nye erkjennelsesformer? I denne arbeidsgruppa undersøker vi grenseområder mellom menneske, teknologi og teologi. Noen aktuelle spørsmål kan være (lista er ikke uttømmende): Hvilke (nye og gamle) grenser trekkes mellom menneske og teknologi? Er menneskets selvforståelse og mål i ferd med å bli teknologisk ? Hva mister vi da? Hva skjer med det menneskelige når livet og døden selv rammes inn av teknologi? Om mennesket forstås som resurs, hva er vi i tilfelle ressurs for? Om forholdet til vårt eget liv og vår egen død preges av teknologiens kontroll; er kontrollen ute av kontroll? Vi lager maskiner som tenker, men lærer vi også å tenke som maskiner? Hvordan kan dette grenseområdet studeres antropologisk?