Sertifisering er selve inngangsbilletten til markedet og plass i butikkhylla for oppdrettsbransjen. Fører innholdet i sertifiseringsordningene til faktiske endringer, eller er det bare pynt som kan brukes til markedsføring?
14.10.2020 00:00 | Guro Kulset Merakerås, Mera Media
- Sertifiseringsordningene er private og frivillige, og er
drevet frem av innkjøperne til de store supermarkedene. De ønsker å være trygge på at produktene de
kjøper ikke kan føre til kritikk som ødelegger deres gode navn og rykte. Det
kan skje hvis de havner i en matskandale eller på annen måte kobles til mat som
ikke er produsert på en forsvarlig måte, forklarer Tonje Osmundsen (til venstre i bildet).
Sammen med
Vilde Steiro Amundsen har hun studert åtte ulike sertifiseringsordninger med til
sammen 1916 indikatorer for å finne ut om bruken av disse faktisk fører til at fiskeoppdrettsbransjen
utvikler seg i mer bærekraftig retning. Bransjen bruker mye tid og ressurser på
å ha sertifiseringene i orden, og det er derfor vesentlig å vite om denne
innsatsen har noe for seg. Tonje og Vilde har gjennom feltarbeid og intervjuer
kartlagt oppdrettsselskapenes egne erfaringer med standarder.
Foto: Aquaculture Stewardship Council
Fisken har egen CV
Fører det bransjen i riktig retning å ha et system med så
grundig dokumentasjon? Hver laks du kjøper i butikken har en egen CV, selv om
du som kunde ikke får tilgang på denne. Innkjøper kan sjekke hvor laksen kommer
fra, hvem foreldrene var, hvilke vaksiner den har fått, hva slags fôr den har
spist, om det har vært luseproblemer i merda der den vokste opp. Det skal
fungere som forbrukerens garanti for at det er tatt hensyn til bærekraft og
dyrevelferd i produksjonen av den varen han eller hun legger i handlekurva. Dette
er vel og bra. Men dytter ordningen selskapene videre i riktig retning, mot en
drift som ivaretar bærekraft med tanke på økonomi, kultur, regulering og miljø?
Svaret fra forskerne er at kravet om dokumentasjon i hvert fall påvirker
selskapene til å jobbe mer profesjonelt og systematisk med ulike utfordringer.
Bare ei sjekkliste?
Systemet med sertifiseringsordninger er tidligere blitt
kritisert for at avkryssing på en sjekkliste ikke egentlig fører til noen
endring, men at det går med mye tid til å dokumentere og rapportere ting selskapene
allerede har på plass. Forskerduoen fra NTNU Samfunnsforskning ser at
kritikerne har et poeng.
- Det varierer hvor godt selskapene baker endringene inn i
drifta si. Sertifisering som verktøy må brukes med omhu. Det er aldri et 1:1
forhold mellom det du måler og virkeligheten, og dette er det viktig å være
klar over. For det er fort gjort å havne i en situasjon der kravene blir
knyttet til hva som enkelt kan sjekkes og kontrolleres, snarere enn hva som er
de faktiske utfordringene. Det er for eksempel lettere å måle vannkvalitet enn
røkternes opplevelse av trygghet på jobb eller selskapets evne til å legge til
rette for en tilpasset yrkeshverdag for eldre ansatte, påpeker Tonje.
Jakten på forbedringer
- Dagens sertifiseringsordninger har ført til forbedringer
til et visst nivå. Vi er på jakt etter forbedringer som kan ta industrien til
neste nivå. Vi ønsker oss et system der bedriftens søken etter
forbedringspunkter ikke skjer på grunn av ei sjekkliste, men som en konsekvens
av praksisen deres, sier Vilde. Hvis læring blir en naturlig del av hele
organisasjonens hverdag, ikke bare i administrasjonen eller bærekraftsavdelinga,
vil vi kunne få en situasjon der ansatte og ledelse kontinuerlig leter etter
muligheter som går ut over sjekklistas punkter.
Forskerne peker på at dagens sertifiseringsordninger i all
hovedsak måler miljømessig bærekraft. Næringas påvirkning på sine økonomiske
omgivelser, eller på lokalsamfunnet generelt, vektlegges svært lite. Det kan
føre til at disse viktige områdene og utfordringene overses eller ignoreres. Å
strekke seg mot størst mulig miljømessig bærekraft er selvsagt ekstremt viktig,
men vi kan ikke tillate oss å glemme andre dimensjoner av bærekraft.
- En sjekklistetilnærming til forbedring, eller en teknisk
forståelse av bærekraft, baserer seg på en antakelse om at vi vet hva som skal
til for å forbedre næringa. I realiteten er det mye usikkerhet og kontrovers i
bærekraftsdiskusjonen. Vi vet ikke sikkert hva som er de beste tiltakene, og
trenger kontinuerlig arbeid med forbedring og evaluering på veien mot en stadig
mer ansvarlig næring, påpeker Vilde.
Trenger fleksibilitet
Tonje Osmundsen og Vilde Steiro Amundsen
konkluderer med at sertifiseringsordningene i aller høyeste grad er verdt å
videreføre, men peker på at aktørene ikke kan lene seg tilbake og tenke at så lenge
sertifiseringene er i orden, er jobben gjort. For det er den ikke. Forskerne fra
NTNU Samfunnsforskning har sett på hvordan standardene kan utformes for å pushe
næringa videre i forbedringsløpet. Et viktig stikkord er fleksibilitet. Bruken
av indikatorene må kunne endres og tilpasses det faktiske behovet. Kanskje kan
revisorene som kommer inn med sin ekspertise for å godkjenne eller underkjenne
bedriftens arbeid med bærekraft, i større grad brukes som sparringspartner og
rådgiver, slik at sertifiseringen ikke bare blir en godkjenning, men en
feedbackprosess der man sammen leter etter bedre løsninger? Dette er ett av
flere forslag som retter oppmerksomheten mot at målet med
sertifiseringsordninger ikke er sertifiseringen i seg selv, og heller ikke
omdømmebygging, men en faktisk forbedring av industrien.
Les mer om prosjektet på våre nettsider her.
Foto: PRIVAT
Tlf: 91 89 77 27
Phone: (+47) 73 82 10 00
E-post: kontakt@samfunn.ntnu.no
Email: kontakt@samfunn.ntnu.no
Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B
Visiting address: Dragvoll Allé 38 B
Postadresse: 7491 Trondheim
Postal address: 7491 Trondheim
Organisasjonsnummer: 986 243 836
VAT: 986 243 836
Ansvarlig redaktør: Roger Lian
Chief Editor: Roger Lian
Webredaktør: Vegard Smevoll
Chief Web Officer: Erik Dyrvik
Copyright: NTNU Samfunnsforskning
Copyright: NTNU Samfunnsforskning