Gjør sertifiseringer oppdrettsbransjen mer bærekraftig?

​Sertifisering er selve inngangsbilletten til markedet og plass i butikkhylla for oppdrettsbransjen. Fører innholdet i sertifiseringsordningene til faktiske endringer, eller er det bare pynt som kan brukes til markedsføring?

​- Sertifiseringsordningene er private og frivillige, og er drevet frem av innkjøperne til de store supermarkedene.   De ønsker å være trygge på at produktene de kjøper ikke kan føre til kritikk som ødelegger deres gode navn og rykte. Det kan skje hvis de havner i en matskandale eller på annen måte kobles til mat som ikke er produsert på en forsvarlig måte, forklarer Tonje Osmundsen (til venstre i bildet).

Sammen med Vilde Steiro Amundsen har hun studert åtte ulike sertifiseringsordninger med til sammen 1916 indikatorer for å finne ut om bruken av disse faktisk fører til at fiskeoppdrettsbransjen utvikler seg i mer bærekraftig retning. Bransjen bruker mye tid og ressurser på å ha sertifiseringene i orden, og det er derfor vesentlig å vite om denne innsatsen har noe for seg. Tonje og Vilde har gjennom feltarbeid og intervjuer kartlagt oppdrettsselskapenes egne erfaringer med standarder.


Foto: Aquaculture Stewardship Council

Fisken har egen CV
Fører det bransjen i riktig retning å ha et system med så grundig dokumentasjon? Hver laks du kjøper i butikken har en egen CV, selv om du som kunde ikke får tilgang på denne. Innkjøper kan sjekke hvor laksen kommer fra, hvem foreldrene var, hvilke vaksiner den har fått, hva slags fôr den har spist, om det har vært luseproblemer i merda der den vokste opp. Det skal fungere som forbrukerens garanti for at det er tatt hensyn til bærekraft og dyrevelferd i produksjonen av den varen han eller hun legger i handlekurva. Dette er vel og bra. Men dytter ordningen selskapene videre i riktig retning, mot en drift som ivaretar bærekraft med tanke på økonomi, kultur, regulering og miljø? Svaret fra forskerne er at kravet om dokumentasjon i hvert fall påvirker selskapene til å jobbe mer profesjonelt og systematisk med ulike utfordringer.

Bare ei sjekkliste?
Systemet med sertifiseringsordninger er tidligere blitt kritisert for at avkryssing på en sjekkliste ikke egentlig fører til noen endring, men at det går med mye tid til å dokumentere og rapportere ting selskapene allerede har på plass. Forskerduoen fra NTNU Samfunnsforskning ser at kritikerne har et poeng.

- Det varierer hvor godt selskapene baker endringene inn i drifta si. Sertifisering som verktøy må brukes med omhu. Det er aldri et 1:1 forhold mellom det du måler og virkeligheten, og dette er det viktig å være klar over. For det er fort gjort å havne i en situasjon der kravene blir knyttet til hva som enkelt kan sjekkes og kontrolleres, snarere enn hva som er de faktiske utfordringene. Det er for eksempel lettere å måle vannkvalitet enn røkternes opplevelse av trygghet på jobb eller selskapets evne til å legge til rette for en tilpasset yrkeshverdag for eldre ansatte, påpeker Tonje.

Jakten på forbedringer
- Dagens sertifiseringsordninger har ført til forbedringer til et visst nivå. Vi er på jakt etter forbedringer som kan ta industrien til neste nivå. Vi ønsker oss et system der bedriftens søken etter forbedringspunkter ikke skjer på grunn av ei sjekkliste, men som en konsekvens av praksisen deres, sier Vilde. Hvis læring blir en naturlig del av hele organisasjonens hverdag, ikke bare i administrasjonen eller bærekraftsavdelinga, vil vi kunne få en situasjon der ansatte og ledelse kontinuerlig leter etter muligheter som går ut over sjekklistas punkter.

Forskerne peker på at dagens sertifiseringsordninger i all hovedsak måler miljømessig bærekraft. Næringas påvirkning på sine økonomiske omgivelser, eller på lokalsamfunnet generelt, vektlegges svært lite. Det kan føre til at disse viktige områdene og utfordringene overses eller ignoreres. Å strekke seg mot størst mulig miljømessig bærekraft er selvsagt ekstremt viktig, men vi kan ikke tillate oss å glemme andre dimensjoner av bærekraft.

- En sjekklistetilnærming til forbedring, eller en teknisk forståelse av bærekraft, baserer seg på en antakelse om at vi vet hva som skal til for å forbedre næringa. I realiteten er det mye usikkerhet og kontrovers i bærekraftsdiskusjonen. Vi vet ikke sikkert hva som er de beste tiltakene, og trenger kontinuerlig arbeid med forbedring og evaluering på veien mot en stadig mer ansvarlig næring, påpeker Vilde.

Trenger fleksibilitet
Tonje Osmundsen og Vilde Steiro Amundsen konkluderer med at sertifiseringsordningene i aller høyeste grad er verdt å videreføre, men peker på at aktørene ikke kan lene seg tilbake og tenke at så lenge sertifiseringene er i orden, er jobben gjort. For det er den ikke. Forskerne fra NTNU Samfunnsforskning har sett på hvordan standardene kan utformes for å pushe næringa videre i forbedringsløpet. Et viktig stikkord er fleksibilitet. Bruken av indikatorene må kunne endres og tilpasses det faktiske behovet. Kanskje kan revisorene som kommer inn med sin ekspertise for å godkjenne eller underkjenne bedriftens arbeid med bærekraft, i større grad brukes som sparringspartner og rådgiver, slik at sertifiseringen ikke bare blir en godkjenning, men en feedbackprosess der man sammen leter etter bedre løsninger? Dette er ett av flere forslag som retter oppmerksomheten mot at målet med sertifiseringsordninger ikke er sertifiseringen i seg selv, og heller ikke omdømmebygging, men en faktisk forbedring av industrien.

Les mer om prosjektet på våre nettsider her.

Foto: PRIVAT