Logg på
Forside Nyhetsarkiv Hopp over navigasjonskoblingerSamarbeid kan gi bedre brannsikkerhet for eldre

Samarbeid kan gi bedre brannsikkerhet for eldre



 

Risikoen for brann i hjemmet trenger en annen type forebygging enn tradisjonelt tilsyn. Tjenesteytere må samarbeide på tvers av sektorer.

08.12.2016 13:20   |   Kronikk av Kristin Halvorsen, Gudveig Gjøsund og Petter Grytten Almklov

 

En aldrende befolkning og endringer i helsevesenet fører til at flere eldre og potensielt sårbare mennesker bor hjemme. Av dem som omkom i brann i perioden 2009–2013, var en drøy tredel over 70 år.

Ni av ti dødsbranner skjer i boliger (dvs. hjemme, ikke på institusjoner, hoteller eller liknende). I Norge har rundt 50 mennesker omkommet i brann hvert år. Eldre som bor i eget hjem, er overrepresentert i dødsbrannstatistikken.

Risikoen for at eldre omkommer i brann, kommer av flere faktorer, som manglende brannvarslings- og slukkingsutstyr, røyking og bruk av åpen ild (vedfyring, stearinlys) og redusert evne til å slukke et branntilløp eller til å evakuere hvis det oppstår brann (for eksempel fordi man er dårligere til beins, har begynnende demens e.l.).

Risikoen for brann i hjemmet trenger en annen type tilnærming enn det tradisjonelle tilsynet av bygningens tilstand. Brannrisiko hos sårbare grupper er ofte knyttet til beboernes helse- og livssituasjon, og går derfor til en viss grad utenfor brannvesenets kompetanse- og ansvarsområde.

Helse- og sosialtjenestene har innsikt i livssituasjonen til de som tilbys tjenester, og kan både oppdage risiko og bidra til å redusere den.

Boligtildelingskontoret kjenner behovene til beboere som har kommunal bolig, og vaktmestere ser både tekniske og bomessige utfordringer når de utfører service og vedlikehold.

Feierne gjør primært tilsyn med peis og piper, men de kan også få innsikt i andre forhold i hjemmet med betydning for brannsikkerheten.

Samarbeid mellom aktører på tvers av sektorer og mellom tjenesteytere er med andre ord en nøkkel i målrettet forebygging av brann.

Vår forsking viser at det kan være utfordrende å få etablert gode, formaliserte samarbeid om brannforebygging ute i kommunene. Det finnes gode eksempler, men de er ofte drevet av ildsjeler og foregår ofte i avgrensete prosjekter. Det vil si at prosjektene kan få stor oppmerksomhet mens de foregår, men at den har en tendens til å forvitre når prosjektet er over.

Mangel på gode samarbeidsarenaer i kommunen ser også ut til å henge sammen med manglende praktisk tilrettelegging for tverrsektorielt samarbeid. Profesjonsutøverne i de ulike sektorene må i større grad støttes i de utfordringene de møter når de skal samarbeide på tvers av tjenester.

Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid krever både kunnskap og ferdigheter som man ikke kan anta at profesjonsutøvere har med seg fra utdannelse eller arbeidsliv. Kommunene må sørge for gode arenaer for samarbeid, for oppfølging underveis og for oppmerksomhet på de utfordringene som tjenesteyterne står overfor. Dette er et ledelsesansvar både på enhetsnivå og administrativt nivå.

I fjor kom det en ny forskrift om brannforebygging som tillegger kommunene et økt ansvar for å kartlegge sårbarheten for brann i sitt område, med særlig fokus på behovene til såkalt sårbare grupper. Men tverrsektorielt samarbeid på lokalt nivå krever også tverrsektoriell politikk på nasjonalt nivå. Sentrale myndigheter har ofte gode intensjoner og gir kommunene velfunderte bestillinger, men det er ikke alltid at kommune har ressursene eller den faglige og institusjonelle «verktøykassen» til å kunne imøtekomme kravene.

Mange kommuner trenger støtte og konkrete hjelpemidler for å få til den praktiske realiseringen av styringssignalene fra statlig hold. Mens større kommuner har ressurser til å utvikle verktøy selv, som for eksempel rutiner og sjekklister, har mindre kommuner og brannvesen atskillig færre muligheter til dette. Direktoratenes evne til å støtte og stimulere arbeidet i små og store kommuner er også en del av dette bildet.

Sårbarheten for å omkomme i brann er med andre ord ikke bare et resultat av de eldres bolig eller funksjonsnivå, men også av de sosiale og organisatoriske omgivelsene – de ressurser og tilbud kommunen har, de kommunale tjenesteyternes samarbeid, og selvsagt omgivelsenes oppmerksomhet og oppfølging.

Samspillet mellom sektorer og enheter i kommunen kan være utfordrende å få til, men dette er nok et felt hvor mye kan oppnås med relativt enkle grep. Å redusere risikoen for brann for hjemmeboende eldre handler om å redusere den totale sårbarheten til de eldre. Her har vi alle en rolle å spille, både kommunens tjenesteytere og lokalsamfunnet generelt; frivillige, naboer, venner og familie.

KONTAKT OSS
CONTACT US

Tlf: 73 82 10 00

Phone: (+47) 73 82 10 00

Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B

Visiting address: Dragvoll Allé 38 B

Postadresse: 7491 Trondheim

Postal address: 7491 Trondheim

Organisasjonsnummer: 986 243 836

VAT: 986 243 836

Copyright: NTNU Samfunnsforskning