Logg på
Forside Nyhetsarkiv Skip Navigation LinksKronikk: Måneformørket debatt

Kronikk: Måneformørket debatt



 

​"Spørsmålet er ikke om, når eller hvem som kommer til månen. Vi skal ikke dit. I kjølvannet av klimaforliket og den blodferske klimatilpasningsrapporten ligger det derimot store oppgaver, der redusert utslipp av miljøskadelige klimagasser i Norge må sees opp mot behovet for klimatilpasningstiltak."

30.03.2011 08:20   |    

 

Marit Schei Olsen, forskningsassistent
Tone Merethe Aasen, forskningsleder
Jens Røyrvik, forsker


“I believe we should go to the moon” sa president Kennedy til den amerikanske Kongressen i 1961. Amerikanerne gav seg selv ti år på prosjektet. Åtte år, en måned og 26 dager senere, ble Neil Armstrong det første mennesket som satte en fot på månen.
 
I nyttårstalen 1. januar 2007, presenterte Jens Stoltenberg vår norske månelanding. Ambisjonen er fullskala rensing av gasskraftverket på Mongstad. Denne månelandingen skulle finne sted i 2014, men er allerede utsatt i minst 4 år. I mellomtiden skal det skje omfattende forskning og teknologiutvikling for å kunne fange, transportere og lagre CO2 så effektivt og sikkert som mulig.
 
Nå er ikke statsministeren alene om å la seg inspirere av Kennedy. I dag brukes “månelanding” rett som det er når vi snakker om utfordrende målsettinger. Ordet er blitt en metafor, ment å skulle oppfattes i overført betydning, og brukt for å gi bestemte assosiasjoner. Metaforer kan være nyttige virkemidler når man gjerne vil si mye med få ord. Men metaforer kan også komme til å leve sitt eget liv, slik “månelanding” synes å gjøre det i den norske debatten om CO2-håndtering. Her kaster månemetaforer til dels lange skygger over de faktiske utfordringene i Mongstad-prosjektet.
 
Som en av partnerne i forskningssenteret BIGCCS, følger vi naturlig nok månedebattene med interesse. BIGCCS er ett av i alt åtte forskningssentra for miljøvennlig energi som ble opprettet som en følge av Stortingets klimaforlik i 2008. Senteret har forskningsaktivitet som favner hele CO2-kjeden fra fangst til lagring, og er en sentral aktør i arbeidet for å sikre en trygg landing for regjeringens ambisjoner om utslippsreduksjon, om enn kanskje ikke på månen.

Regjeringens månelanding er ment å være et viktig gjennombrudd for å få ned utslipp av klimagasser i Norge - og ikke minst for å få verden til å følge etter. Derfor er ”måneracet” ofte i medias fokus, men debatten synes etter hvert fanget i en symbolverden det er vanskelig å komme ut av. La oss vise noen eksempler, alle sakset fra norske aviser og tidsskrift de siste fem månedene:
Ifølge det statlige foretaket Gassnova, behøves det en bred innsats for å redusere de store utslippene av CO2. Gassnova sier videre at det ikke finnes dokumentasjon på at nødvendige teknologier, verken norske eller utenlandske, er brukbare før tidligst i 2018. De konkluderer derfor med at det er ”uinteressant hvem som kommer først til månen”. Det viktigste er at noen i det hele tatt kommer fram. Ikke alle er enige i det.

Opposisjonen har lenge hevdet at ”det vil bli folksomt på månen før Norge kommer dit”. Regjeringen kritiseres for manglende vilje til å investere i sitt eget prestisjeprosjekt, og da kan andre nå månen før oss. En annen bekymring er at man skal ende opp med noen få, rådyre renseanlegg, slik at det ikke er penger igjen til utbredt CO2-rensing. Derfor blir vi minnet på at det ikke er noen vits i å være ”besatt av å reise til månen hvis noen andre kan lande på Mars”.

Miljøbevegelsen framstår som samlet i kritikken mot regjeringens utsettelse av Mongstad, og støtter opposisjonen i at Norge burde sette fot på månen først. Ifølge Natur og Ungdom er det bare staten som ikke tror man kan gå inn for landing i 2014. De viser til at norsk renseteknologi allerede tas i bruk i andre land. ”Man kan nesten si at månelandingen har flyttet til utlandet.”
Frps miljøpolitiske talsmann dreier kniven en ekstra omgang, og hevder at Mongstad kan innrettes som “romfatsmuseum”. Faktisk skal prestisjeprosjektet Mongstad ha fløyet ”strake veien forbi månen i stedet for å lande der”.

Også sentrale forskere ved SINTEF mener at ”Mongstads verdi som månelanding er i ferd med å gå tapt”. Man drøfter om utsettelsene kan oppfattes som et signal fra regjeringen om at det egentlig ikke haster med klimatiltak, fordi ”ideen om en månelanding ville fortsatt vært levende […] hvis regjeringen hadde holdt tidsplanen”. Selve månelandingen omtales som en fin visjon, men ”saken er vel at vi trenger mange månelandinger”. De som forsker på CO2-teknologi, ja det er selvfølgelig ”astronautene” i vår nasjonale måneferd.

Mediedebatten om renseanlegg på Mongstad ser i økende grad ut til å handle om hvorvidt regjeringens ønske om å komme til månen er sterkt nok. Fra vår side er imidlertid spørsmålet: Blir vi tidvis fanget av metaforen, mer enn av behovet for å fange CO2? Gjør den utbredte bruken av månemetaforer at vi er i ferd med å miste fokus på sakens kjerne, som vel fortsatt er reduksjon av klimagasser?

I den opprinnelige månelandingens mytologi er det vokst fram en idé om at ordene ”we should go to the moon” i seg selv var nok til å lykkes, at amerikanernes månelanding var konsekvensen av et moderne trylleformular, uttalt av en magisk president.
Men visjonære ord må følges av vilje til handling, og nettopp derfor fortsatte Kennedy talen til Kongressen slik: “… for dette er en tung byrde, og det er ingen mening i å bli enige om eller ønske at de forente stater skal innta en plass i rommet, hvis vi ikke er beredt til å gjøre jobben og ta ansvar for å gjøre det til en suksess. … Denne beslutningen krever en betydelig nasjonal forpliktelse til å bruke vitenskapelig og teknologisk arbeidskraft, materiell og utstyr, som kan måtte hentes fra andre viktige aktiviteter, der de allerede er tynt fordelt. Det betyr at vi trenger en grad av engasjement, organisering og disiplin som ikke alltid har karakterisert vårt forsknings- og utviklingsarbeid."

I den offentlige debatt er regjeringens månelanding forstått og diskutert innenfor den samme mytologiske tenkningen som er utviklet rundt amerikanernes vellykkede satsing på bemannet måneferd. Kanskje er tiden inne til å legge til side denne metaforen?
Spørsmålet er ikke om, når eller hvem som kommer til månen. Vi skal ikke dit. I kjølvannet av klimaforliket og den blodferske klimatilpasningsrapporten ligger det derimot store oppgaver, der redusert utslipp av miljøskadelige klimagasser i Norge må sees opp mot behovet for klimatilpasningstiltak. Spørsmålet er derfor om norske politikere er beredt til å stille den typen krav som Kennedy i sin tid gjorde, og har mot til selv å ta innover seg konsekvensene.
 
Denne kronikken er også publisert i bladet KLIMA

KONTAKT OSS
CONTACT US

Tlf: 91 89 77 27

Phone: (+47) 73 82 10 00

Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B

Visiting address: Dragvoll Allé 38 B

Postadresse: 7491 Trondheim

Postal address: 7491 Trondheim

Organisasjonsnummer: 986 243 836

VAT: 986 243 836

Copyright: NTNU Samfunnsforskning