Logg på
Forside Nyhetsarkiv Skip Navigation LinksKronikk: Avviksproduksjon

Kronikk: Avviksproduksjon



 

Omsorg for barn i et avviksorientert behandlingssamfunn.

20.05.2011 10:00   |   Gro Ulseth

 

Omsorgstenkning er ut! I dag skal barn kartlegges, screenes, måles og testes; atferdsmessige avvik skal registreres, diagnoser skal settes og behandling (les: medisinering) iverksettes. Større eller mindre avvik fra “normalen” skal fastslås og bekjempes, og det synes som om standarden for normalatferd hos barn blir snevrere og snevrere samtidig som de samfunnsmessige – og institusjonelle krav som stilles til dem blir større og større. Det foregår en avviksproduksjon.

Når et barn ikke sitter i ro eller ikke evner å konsentrere seg over så lang tid som er ønskelig og ”normalt”, sett med voksnes øyne, så letes det etter feil hos barnet. Feilen må repareres. Med framveksten av ADHD-“rammede” barn og unge, hvor det søkes direkte etter kliniske symptomer og hvor det tilsynelatende er forholdsvis ukomplisert å stille kliniske diagnoser, ser vi en klar tendens hvor den rådende tenkning er at barnet er problemet; ikke at det er forhold rundt barnet som er problemet. Betydningen av omsorgen barnet opplever i hverdagen, omsorg forstått som omtenksomhet, hengivenhet, hjelp, kontakt og samspill i relasjon med sine nærmeste og i sine omgivelser, er tilsynelatende ikke like interessant og viktig.

I forbindelse med mitt arbeid ved Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge har jeg møtt mange barn og unge som har fått stilt diagnosen ADHD, og som må ta medisiner fordi de voksne har bestemt dette. Det fremstår som et paradoks når en hører alvorstyngede barn fortelle at de opplever å ha fått en tyngre hverdag etter at de ble underlagt behandling i form av medisinering.  Gjentatte ganger har jeg fått høre historier om blant annet søvnproblemer, søvnforstyrrelser og dårlig matlyst som sideeffekt av de sentralstimulerende midlene de inntar i hverdagen, som klassifiseres som narkotika. Løsningen for å få bukt med søvnproblemene er, for en del av disse barna, ytterligere medisinering i form av sovemedisin/innsovningstabletter. Enkelte sier at de føler seg trøtte og uopplagte i skoletiden, og mener at det er medisinene som er årsaken til dette, fordi de ikke opplevde samme tilstand før medisineringen tok til. Noen forteller at de med sikkerhet vet at det er medisinene, siden de har unnlatt å ta dem i perioder og erfart at de ubehagelige sideeffektene avtok og ble borte.
 
Tall fra reseptregisteret viser at antall brukere av ADHD-midler i Norge i 2010 var i overkant av 17 000 for aldersgruppen 0-19 år. Nå hevdes det fra flere hold, både blant leger, politikere og forskere, at mange av disse barna er feildiagnostiserte og følgelig ikke skulle fått utskrevet sentralstimulerende medisiner. Dersom dette er riktig; Hvilke følger og langtidseffekter vil vi kunne registrere om noen år? Vi bør merke oss at FNs komité for barnets rettigheter har uttrykt sterk bekymring for den utvikling vi ser i Norge i dag. “Komiteen er alvorlig bekymret over undersøkelser som viser at det i løpet av kort tid har vært en sterk økning i utskriving av sentralstimulerende midler som Ritalin og Concerta til barn som har fått diagnosen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder)”, uttaler de i sine avsluttende merknader til norske myndigheter om landets oppfølging av barnekonvensjonen (2010:12,13). Videre anbefaler komiteen at norske myndigheter gjennomgår problemene med den altfor utstrakte bruken av sentralstimulerende midler grundig og søker et bredere spekter av tiltak og løsninger i tilknytning til ADHD-problematikken.
 
At enkelte barn og unge med betydelige atferds- og konsentrasjonsvansker har nytte av ADHD-midler kan trolig ikke bestrides, men at 17 000 behøver å bli medisinert på denne måten gjennom barndom og oppvekst er vanskelig å akseptere og forstå. Disse tallene sier oss noe om det samfunnet vi lever i; de beskriver ikke barna. Vi kan starte med å stille oss selv følgende spørsmål: Hvilken sti er det vi tråkker, hvilken retning tar den og er den forsvarlig? Hvordan foregår avviksproduksjonen av barn, og hva er bakgrunnen for den? Hva er ADHD-oppførsel? Når er et barn akkurat passe urolig? Når er det for mye urolig og tilhører en kategori barn som bør voksne opp med å innta sentralstimulerende midler som Ritalin og Concerta hver dag? Når skal den utstrakte medisineringen opphøre? Jeg kan ikke besvare alle disse spørsmålene, men forhåpentligvis vil interesserte lesere tenke igjennom dem, ta opp tråden, diskutere og forsøke å besvare noen av dem.
 
Etter min oppfatning er det vanskelig å få øye på omsorgs – og relasjonstenkningen i dagens satsning på barn og unge. Utviklingen er slik at barn og unge, i stadig større grad, og i mange ulike sammenhenger, må finne seg i å bli kartlagt, screenet, testet samt diagnostisert og pålagt medikamentell behandling dersom atferden ikke samsvarer med den standard som defineres som normal, akseptabel og nødvendig for å passe inn i forhold til de forventninger og krav som samfunnet stiller. Hvorfor har så omsorgs- og relasjonstenkningen kommet i bakevja? En mulig forklaring er den fremtredende posisjonen måling av effekt har fått. Ettersom en vanskelig kan måle effekten av god omsorg, så kan en ikke dokumentere ”harde nok” fakta. Dermed er ikke omsorg –og relasjonstenkning interessant nok, så lenge samfunnet og myndighetene mener at det er tallene, det kvantitativt målbare, som best kan fortelle hvordan virkeligheten er, hvordan barn skal være og hvilke tiltak som bør settes inn for å normalisere atferd som, i de voksnes øyne, er uønsket.

KONTAKT OSS
CONTACT US

Tlf: 91 89 77 27

Phone: (+47) 73 82 10 00

Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B

Visiting address: Dragvoll Allé 38 B

Postadresse: 7491 Trondheim

Postal address: 7491 Trondheim

Organisasjonsnummer: 986 243 836

VAT: 986 243 836

Copyright: NTNU Samfunnsforskning