Logg på
Forside Nyhetsarkiv Skip Navigation LinksKronikk: Beredskap er å forberede seg på en krise du ikke kjenner

Kronikk: Beredskap er å forberede seg på en krise du ikke kjenner



 

​​Tidligere kriser har endret samfunnets syn på risiko og har på den måten bidratt til en bredere forståelse av beredskap.  Vi så for eksempel at 22. juli endret vår forståelse av scenariotenking – av typen aller verste slag. COVID-19 kan føre til et nytt syn på enkeltmenneskets ansvar i samfunnets beredskapsplaner.  Det er ofte etter kriser vi lærer og utvikler vår beredskapspolitikk. Vi bør sørge for at utviklingen gjør oss bedre rustet til neste, ukjente krise, ikke bare til den forrige.

05.05.2020 21:00   |   Marie Nilsen og Guro Kulset Merakerås

 

​Denne kronikken ble publisert hos Agenda Magasin ​​05.05.20​, som en del av deres serie "Trygg i krise"​​.


Det norske samfunnet har i stor grad vært forskånet fra store kriser i tiårene etter andre verdenskrig. Landets myndigheter har hatt muligheten til å rette oppmerksomheten og ressursene mot folkets velferd, og har fått tilsvarende få muligheter til å undersøke om landets beredskapsplaner faktisk holder mål. For når er det vi gjør endringer og forbedringer i samfunnssikkerheten? Det er etter kriser. Vi så det etter tsunamien i 2004, etter svineinfluensaen i 2009, etter askeskyen i 2010 og framfor alt etter 22. juli i 2011. Men også etter den tid, da ekstremværet Dagmar og pinseflommen rammet i 2011 og da Lærdal brant i 2014. Vi kommer til å se det etter koronapandemien i 2020. Etter kriser eller uønskede hendelser reflekterer vi over hva som har gått bra, hva som kunne vært bedre og hvilke deler av systemet som har sviktet. Noen hendelser bidrar også til å utvide vår forestillingsevne hva angår worst-case scenarioer. 22. juli gjorde definitivt det. Covid-19 ser ut til å gjøre det samme.

 

Når vi ser tilbake på en krisesituasjon, har vi en tendens til å fokusere på selve håndteringsfasen. Beredskapsplanlegging og bakenforliggende årsaker, mer grunnleggende ting det bør jobbes med, havner fort i skyggen når endringer skal innføres. Ideelt sett bør endinger i samfunnssikkerhet og beredskapsplaner være av en slik art at de ikke bare angår det spesifikke som sviktet under en konkret krisehåndtering. De bør gjøre systemet mer robust, slik at vi ikke bare retter opp feila fra i går, men også sørger for at vi er klare for dagen vi får i mårå, for å sitere Alf Prøysen. For dagen i morgen kan komme med nye kriser. Det holder ikke å sette opp en beredskap som gjør at vi kunne unngått krisen vi nettopp har vært gjennom. Beredskap handler om å ruste oss for den krisen vi ennå ikke kjenner. Hvordan gjør vi så det?

 

For det første er det er viktig å erkjenne at de fleste kriser har behov for tverrfaglig håndtering. Varsling av andre departementer og aktører må skje tidligere enn for sent. Avklaringen av ansvarsforhold mellom etatene og ulike roller var for eksempel utfordrende både under svineinfluensa (H1N1), og 22. juli. Vi ser at formaliserte prosesser for interaksjon og samhandling kan bidra til felles forståelse og bedre innsikt i tema som går på tvers av sektorgrenser.  Det tvinger etater med forskjellige synspunkt til å snakke sammen og bygge relasjoner, noe som over tid kan bidra til bedre samhandling når kriser oppstår. Samhandling og dialog mellom forskjellige etater må styrkes slik at «vanlige» rutiner er med på å bygge opp gode relasjoner på tvers.  Planlegging kan bidra til læring gjennom utarbeidelse av risiko- og sårbarhetsanalyser, kursing og økt kunnskap om prosessen for situasjonsrapportering. Av og til er informasjonsflyt viktigst av alt for håndtering av en krise. Dette må fungere, slik vi så 22. juli, da bekymringsmeldingen om en bevæpnet politimann som ble observert kort tid før eksplosjonen i regjeringskvartalet, aldri nådde dit den skulle.

 

For det andre er tidlig mobilisering og føre-var tenking viktig for å begrense de negative konsekvensene av en krise. Vi må tenke worst-case scenario i beredskapsplanlegging og i mobilisering. Under den pågående koronakrisen har Norge, i motsetning til for eksempel USA og Storbritannia, vært tidlig ute med å iverksette tiltak.  Dette har bidratt til å begrense spredning av smitte. Offentligheten har fått kontinuerlig oppdatering på situasjonen, og man har erkjent betydningen av å mobilisere vanlige samfunnsmedlemmer, frivillige organisasjoner og offentlig-privat samarbeid. Vi har gjentatte ganger sett at det disse gruppene bidrar med av sine ressurser og lokalkunnskap, har redusert konsekvensene av uønskede hendelser.  Dette er aktører som er viktige før krise i forbyggende arbeid og planlegging, under krise i evakuering og håndtering og etter krise i gjenoppbygging og styrkning av lokalsamfunnet. Akkurat som under brannen i Lærdal i 2014 ser vi i den pågående krisen viktigheten av beredskap og tiltak ned til individnivå. Vår sosiale kapital og evne til å ta ansvar ikke bare for oss selv, men også for hverandre, er i aller høyeste grad en del av vår samfunnssikkerhet. Den må ivaretas og videreutvikles i de stille periodene mellom kriser.

 

Når politikere vil vise handlekraft i kjølvannet av en krise, er det alltid en viss fare for overreaksjon. Det kan gå politikk i diskusjonen om endringsbehov og ressursfordeling, og denne diskusjonen blir styrt blant annet av media og folkeopinionen, to størrelser med skiftende fokus.  Det er vesentlig at anbefalinger ikke styres for mye av de akutte kravene i diskusjonen, men at de ses i sammenheng med eksisterende tiltak og systemer slik at tidligere arbeid ikke blir motvirket. Det er et faktum at store kriser endrer myndighetens holdninger. Det endrer deres risikovurdering og bidrar til at de kommer med nye planer og tiltak. Disse er dessverre ikke alltid godt koordinerte, og vi ser dessuten at betalingsviljen til å gjennomføre dem vanligvis dabber av når tiden går, eller når en ny krise oppstår. Våre undersøkelser viser også at de økte bevilgningene sentralt ofte ikke når fram til regionene og lokalsamfunnene.

 

Etter 22. juli var de fleste tiltak av målbar og synlig art, som omorganisering, etablering av nye etater, innkjøp av helikopter og pansrede biler. Alt dette ville gjort oss bedre i stand til å redde liv den 22. juli, men da måtte investeringene vært gjort tidligere. Samfunnssikkerhet og beredskap er tema vi må fokusere på før krisen oppstår, ikke etter at den har skjedd. Vi kan ikke tillate oss å vente på neste krise før vi lærer noe nytt, men bør se på summen av læring fra tidligere hendelser og se på de grunnleggende og overførbare faktorene. Politikernes dilemma er at de ikke vinner valg på å fokusere på langsiktig planer uten synlige, umiddelbare resultater. Hvis vi skal peke på et knippe anbefalinger for det langsiktige arbeidet med beredskap, vil det være disse: Vi må bygge ned barrierer der enkeltsektorenes stolthet står i veien for effektiv informasjonsflyt og samarbeid, og heller sørge for brobyggingselementer som motvirker tendensen til å bare jobbe mot egen måloppnåelse. Silotenking hører ikke hjemme i beredskapsarbeid.  Vi må dessuten sørge for en riktig balanse mellom beredskapen for de store krisene, som heldigvis inntreffer sjelden, og beredskapen for kritiske hendelser som oppstår ofte. Sist, men ikke minst: vi må unngå overdreven fokus på forrige krise. For husk: Neste krise er ukjent.​


Kontakt:

Marie Nilsen,​ Studio Apertura.

KONTAKT OSS
CONTACT US

Tlf: 91 89 77 27

Phone: (+47) 73 82 10 00

Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B

Visiting address: Dragvoll Allé 38 B

Postadresse: 7491 Trondheim

Postal address: 7491 Trondheim

Organisasjonsnummer: 986 243 836

VAT: 986 243 836

Copyright: NTNU Samfunnsforskning