Aggresjon er resultat av både genetikk og miljø. Derfor er det spennende å undersøke samvirket mellom gener og miljø. Hvordan reagerer folk med ulik genotype på ulike miljøbetingelser?
I en gruppe av barn vil noen være mer aggressive enn andre. Noen vil reagere sterkt på ytre faktorer, andre vil opptre mer avbalansert nesten uansett situasjon. Dette kan i hvert fall delvis forklares ut fra barnets gener.
Anført av forsker
Beate Wold Hygen ved Psykologisk institutt (NTNU) og NTNU Samfunnsforskning har en forskergruppe funnet en sammenheng mellom aggresjon og hvilken variant barna hadde av et bestemt gen når barnet hadde opplevd og ikke opplevd alvorlige livshendelser.
Dette genet er involvert i dopamin-nedbrytning i hjernen.
Både på godt og vondt
Dette var i seg selv en bekreftelse av tidligere studier, men samtidig fant de norske forskerne at barna som ble mer aggressive når de ble utsatt for stress, var minst aggressive når de ikke ble utsatt for stress. De hadde altså en tendens til større variasjon i oppførsel både i den ene og den andre retningen.
Disse funnene er med på å underbygge teorien om at enkelte individer er mer mottakelige for miljøbetingelser, på godt og vondt blant annet på grunn av genotype.
Teorien omtales som «Differential Susceptibility» (ulik mottakelighet, formbarhet).
Tidligere har man tenkt at enkelte barn er mer sårbare enn andre når de opplever traumer/stress, og at disse sårbare barna, når de har gode miljøbetingelser, fungerer på lik linje med andre.
Differential susceptibility-teorien hevder at de som blir mest påvirket av negative betingelser, også kan være dem som drar mest nytte av positive betingelser. De vil derfor under gode miljøpåvirkninger fungere bedre enn dem som ikke er så mottakelige for miljøet.
Artikkelen omkring temaet ble først publisert av forskningsmagasinet
Gemini.no.
