Logg på
Forside Nyhetsarkiv Hopp over navigasjonskoblingerDe glemte barnevernbarna

De glemte barnevernbarna



 

I diskusjonen om utviklingen av barnevernet, er én gruppe totalt oversett.

07.12.2016 12:45   |   Veronika Paulsen og Jan Storø

 

Illustrasjonsfoto: colourbox.com


Det handler om de unge som har et barnevernstiltak idet de runder 18 år. Der deres jevnaldrende i den allmenne befolkningen som regel har et godt støtteapparat fra foreldre og nærmiljø gjennom de neste årene, risikerer barnevernsungdommene å måtte klare seg alene.

Vi ventet i spenning når forslaget til ny barnevernslov ble lagt fram for noen uker siden. Spesielt spent var vi på om lovutvalget ville foreslå forbedring av ettervernet, som kan trygge overgangen til voksenlivet for unge som går ut av barnevernet. Forbedringsforslagene vi hadde håpet på knytter seg til to områder: Aldersgrense og innhold. Skuffet måtte vi konstatere at den første gjennomgangen av barnevernslovgivningen på 25 år fullstendig ser bort fra barnevernsbarnas videre liv.

Vi minner om det selvfølgelige: Dette er de samme barna som mange er bekymret for når de er små barn – de er bare blitt noen år eldre.

Vi vet fra forskning både i Norge og internasjonalt at unge som har vært i barnevernet ofte har en mer utfordrende overgang til voksenlivet, og at mange har det vanskelig når de skal skape seg en selvstendig tilværelse.

De er mindre knyttet til arbeid og utdanning, de har lavere inntekt enn andre unge og de har større vansker med å komme inn på boligmarkedet. Og, ikke minst, mange av dem opplever ensomhet. Dette er ikke overraskende, fordi unge som går ut av barnevernets omsorg, og også mange av dem som har hatt hjelpetiltak fra barnevernet, ofte har hatt en svært vanskelig oppvekst med ustabile relasjoner, flere flyttinger og mangelfull skolegang.

At lovutvalget velger ikke å gå inn i dette er bemerkelsesverdig fordi vi lever i en tid der unge i den allmenne befolkningen som regel strekker overgangen til voksenlivet over flere år enn tidligere. De stifter familie senere enn før, de prøver gjerne ut flere utdanningsmuligheter og skaffer seg flere arbeidserfaringer gjennom de første årene som «ung voksen». Det kan de gjøre fordi det er allment akseptert – det er rett og slett normen – at unge i overgangen til voksenlivet gis tid til å etablere seg og at de får god støtte hjemmefra.

Kunnskapsstatus om unge i dag tilsier da også at vi antar at den psykologiske ungdomstiden i realiteten strekker seg til rundt 25 år.

Mange av ungdommene som går ut av barnevernet opplever en brå overgang til voksenlivet med mindre mulighet til å veksle mellom selvstendighet og familiestøtte slik andre unge vanligvis gjør i denne fasen av livet. Mange av dem har begrenset nettverk av voksne som kan følge dem i denne overgangen. Derfor får de langt mindre mulighet til å bruke tid på denne overgangen og mindre mulighet for å få tilgang til de samme kvalifiserende erfaringene som er en viktig del av det å bli voksen og samfunnsborger i vår tid.

I tillegg kuttes ofte støtten midt i et skoleløp med den praktiske følgen at de ikke får like muligheter til utdanning som andre unge.

Vi ser altså at lovutvalget fullstendig og aktivt har sett bort fra hvordan et moderne «ung-voksen liv» leves i vårt samfunn.

Når det gjelder alder kan ungdom mellom 18 til 23 år motta ettervern i dagens lovverk. Aldersgrensen på 23 år har vært gjeldende i nærmere 20 år og har ikke blitt oppdatert i takt med utviklingen i samfunnet ellers.

Til sammenligning har Tyskland en grense på 27 år og Irland satte nylig opp sin grense til 25 år, nettopp med begrunnelse i at denne ungdomsgruppa har «low outcomes» og at dette er ungdommer som trenger lengre oppfølging.

Innholdet i ettervernstilbudet er lite konkretisert fra myndighetenes side i dagens lovverk. Dette er høyst sannsynlig en hovedgrunn til at ettervernstilbudet preges av tilfeldighet. Man skal ikke snakke med mange aktører i barnevernsfeltet før man finner store lokale forskjeller i denne praksisen.

Noen unge får god og langvarig støtte fra dedikerte voksne, andre må klare seg med langt mindre – eller ingenting. Det ble riktignok gjort presiseringer i lovverket i 2009 som var ment å føre til en bedring knyttet til hvor mange som tilbys ettervern. Likevel hører vi stadig om at unge i denne gruppa ikke får ettervern. Det er ingen tvil om at gode tilbud og tiltak forutsetter engasjerte ansatte og ledelse som prioriterer dette arbeidet – og et regelverk som setter en minstestandard.

Foreliggende norsk forskning sier at ettervernet her i landet for veldig mange blir avsluttet før de unge fyller 20 år. Som samfunn tilbyr vi altså denne gruppen langt dårlige vilkår i overgangen til voksenlivet enn det deres jevnaldrende får.

Vi har etter hvert mye norsk og internasjonal forskning som peker ut barnevernsbarn i overgangen til voksenlivet som en av velferdssamfunnets mest sårbare grupper. Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, trer det – via barnevernet – inn i en formell foreldrerolle. Det foreligger i Norge i dag ingen visjoner om eller forventninger til barnevernets foreldreskap i ungdommenes overgang til voksenlivet. Det er åpenbart nødvendig at de som utøver dette foreldreskapet følger opp «sine» unge på minst like god måte som foreldre ville gjort overfor sine barn.

Dette gjør at vi trenger nasjonale føringer for å sikre at barnevernet gis både mulighet til og pålegges å arbeide godt nok med de unge i overgangen. Tydelige bestemmelser om ettervern i en moderne barnevernslov er et minstekrav.

Vi kan ikke være bekjent av at det offentlige overtar omsorg, uten å ta ansvar for de forpliktelsene dette utløser.


Forfatterne: Veronika Paulsen er forsker ved NTNU Samfunnsforskning og stipendiat ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU. Jan Storø er førstelektor ved Institutt for sosialfag, Høgskolen i Oslo og Akershus.

KONTAKT OSS
CONTACT US

Tlf: 73 82 10 00

Phone: (+47) 73 82 10 00

Besøksadresse: Dragvoll Allé 38 B

Visiting address: Dragvoll Allé 38 B

Postadresse: 7491 Trondheim

Postal address: 7491 Trondheim

Organisasjonsnummer: 986 243 836

VAT: 986 243 836

Copyright: NTNU Samfunnsforskning