For mange av de enslige mindreårige vil behovene endre seg over tid. Dette gjør at det er nødvendig å foreta kontinuerlig kartlegging av behovene og foreta en tilpasning av oppfølgingen ut fra dette.
26.05.2016 10:30 | Ole Einar Marken
Rapporten Barnevernets rolle i bosetting og oppfølging av enslige mindreårige flyktninger er en del av forskningsprosjektet Myter eller realiteter? Møter mellom innvandrere og barnevernet, finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2013-2016). Formålet med prosjektet er å videreutvikle og forbedre arbeidet med barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn, herunder bidra til at minoritetsperspektivet i større grad blir integrert i barnevernets tjenester.
Prosjektet består av ulike delprosjekter. Målsetningen med dette delprosjektet, barnevernets oppfølging av enslige mindreårige , har vært å kartlegge og få innsikt i hvordan barnevernet arbeider med enslige mindreårige flyktninger etter bosetting i kommunen. Hovedfokus er altså barnevernets arbeid og deres oppfølging av enslige mindreårige, både når det gjelder bo- og omsorgstilbud, skole og utdanning, fritid og sosiale nettverk.
Behovene endres
Kommunenes vurderinger av de enslige mindreåriges oppfølgingsbehov har vært et sentralt tema. Enslige mindreårige er en uensartet gruppe, med varierende behov for støtte og tiltak. Noen har behov for tett oppfølging, omsorg og stor grad av voksenkontakt, mens andre trenger mindre av den tette voksenkontakten, men kan ha behov for støtte på andre områder.
For mange av de enslige mindreårige vil behovene endre seg over tid. Dette gjør at det er nødvendig å foreta kontinuerlig kartlegging av behovene og foreta en tilpasning av oppfølgingen ut fra dette. En slik tilpasning vil kreve kontinuitet og fleksibilitet, både når det gjelder tiltak, grad av oppfølging og hvilke instanser og personer som skal følge opp de ulike behovene.
Et sentralt fokus i prosjektet har vært hvordan kommuner organiserer bosettingsarbeidet overfor enslige mindreårige. Følgende problemstillinger har vært sentrale: Ansvarsfordeling mellom barnevern- og flyktningtjeneste, rutiner for samarbeid og informasjonsoverføring mellom ulike etater, hvordan tiltak er hjemlet i lovverket og hvilke erfaringer kommunene har med ulike løsninger.
Forankring
Gjennom rapporten ser vi at tre av fire kommuner har forankret sitt arbeid med enslige mindreårige i barneverntjenesten. De øvrige kommunene har forankret det i flyktningtjenesten eller NAV. Tross ambisjoner om samarbeid på tvers, sliter mange av kommunene med å få til en både-og-tilnærming.
Enslige mindreårige har vært utsatt for store påkjenninger i form av krig, forfølgelse og flukt, og selv om de er «overlevere» befinner de seg også i en sårbar situasjon. Denne dobbeltheten må gjenspeiles i arbeidet og det må derfor være et tydelig barnevernfaglig fokus samtidig med en bevissthet om hvordan flyktningrelaterte forhold påvirker den enkeltes dagligliv og psykiske helse.
Ulike boløsninger
De siste årenes fokus på bo- og omsorgsløsninger har gjort at kommunene har utviklet en rekke gode, lokale løsninger. Fortsatt er det bofellesskap (med ulik grad av oppfølging) som dominerer. I en del kommuner bosettes alle enslige mindreårige i denne typen botiltak. Her ser vi både et behov for større fleksibilitet og for nytenking.
Hybel med husvert er et eksempel på en ordning som har gitt gode resultater der den 8 er tatt i bruk. Vi ser også behov for et løft når det gjelder rekruttering av fosterhjem. Større ankomster av barn og unge under 15 år gjør at behovet for fosterhjem sannsynligvis vil øke de nærmeste årene. Her er det behov for et sterkere fokus på rekruttering – både av norske og av fosterfamilier med minoritetsbakgrunn.
Utviklingsmuligheter
I rapporten understrekes behovet for et helhetsperspektiv . Det handler om å se både det barnevernfaglige og det flyktningfaglige – og det handler om å ha fokus på det som opptar de aller fleste barn og unge: skole og utdanning.
Enslige mindreårige har det meste av livet foran seg, og utdanning spiller en viktig rolle for både integrering, levekår og sosialisering. Krig, forfølgelse og flukt har frarøvet de enslige mindreårige skolegang. Dette gjør at det er viktig at det legges til rette for gode og fleksible utdanningsmuligheter, hvor enslige mindreårige får muligheter til både faglig og sosial utvikling.
Anbefalinger
Anbefalingene for det videre arbeidet gjenspeiler variasjonsbredden og kompleksiteten på feltet. Det er nødvendig å se både de individuelle behovene, de lokale forutsetningene og de strukturelle betingelsene. Våre anbefalinger for det videre arbeidet kan oppsummeres i følgende punkter:
Bakteppe
Arbeidet med denne rapporten har pågått i en periode da et rekordstort antall enslige mindreårige kom til Norge. Hele 2015 var preget av større ankomster enn vanlig, men det var særlig høsten 2015 som skapte det som omtales som «flyktningkrisen» i Europa.
Til sammen søkte 32000 mennesker om beskyttelse i Norge dette året. Av disse var 5200 enslige mindreårige. Dette utgjør om lag 16 prosent av alle som søkte beskyttelse i Norge i 2015 og er den hittil største andelen enslige mindreårige.
Flyktningsituasjonen er et viktig bakteppe for denne rapporten. Med økte ankomster til Norge, øker også bosettingsbehovet. Kommunene er spurt om å ta imot flere enslige mindreårige, og over alt foregår det forberedelser til å ta imot de som etter hvert har fått opphold i Norge. Det aktualiserer behovet for kunnskap om både utfordringer i arbeidet og praksis som fungerer.
Fokus i denne rapporten er barnevernets rolle i bosetting av enslige mindreårige flykninger i norske kommuner. Rapporten er en del av forskningsprosjektet «Myter eller realiteter? Barnevernets møte med innvandrere». Oppdragsgiver er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og prosjektet som helhet gjennomføres i perioden 2013-2016. Delprosjektet om enslige mindreårige er gjennomført i perioden 2014-2015.
